tiaa -

Etter et år.

Jeg kan ikke for det. Hei.

Det er nesten et år siden jeg publiserte siste innlegg, det er nesten et år siden jeg annonserte at jeg kom til å flytte tilbake til Tromsø og det er nesten et år siden Caro døde. Etter forrige innlegg var det stopp. Jeg skrev aldri noe mer. Og kanskje var det like greit. Det var nemlig ikke noe mer som egnet seg som allemannseie. Jeg følte at ordene var sagt, jeg hadde fortalt alle historiene mine og delt det som kunne deles. Det var ikke mer å hente. 

Nå, derimot, er det det.

Like før jul begynte jeg i ny jobb i psykiatrien. Denne jobben har fått meg til å tenke på mange ting som jeg ikke har tenkt på før. Jeg har vært nødt til å ta stilling til ulike problemstillinger på områder jeg så vidt har vært innom, jeg har vært nødt til å lære og lese og forstå, og å tenke litt annerledes. Det er en prosess og det er fryktelig spennende. 

En av disse bivirkningene som kommer med denne jobben (for min del), er nettopp det at den har vekket en enorm lyst til å skrive igjen. For alt er ikke fortalt. Alt er ikke skrevet eller publisert, alt er ikke kommet opp og fram. Og om det alt er det, jo flere stemmer som tør snakke, jo større sjanse er det for at noen lytter

Det er lenge siden jeg har skrevet blogg. Jeg husker ikke hvordan jeg gjør det.

Siden sist har det skjedd en del ting. For eksempel så har Wilma kommet til verden. Hun er født 4.juli og var trill rund de første månedene. Nå, i en alder av 7 1/2 måned, ser hun litt mer ut som noe annet enn en bedårende klump med gryntelyder. Hils på Wilma: 

Wilma er det siste tilskuddet i en familie på åtte. 

Til spesielt interesserte: Jeg begynte ikke på skolen igjen i fjor høst. Det er en fryktelig lang historie som blant annet dreier seg om eksamen som ikke ble bestått og som måtte tas på nytt (god lærdom!), overflytning og studiepoeng, men jeg satser på å fortsette utdannelsen til høsten. 

årets lærdom

Jeg har egentlig en skokk med innlegg på lur; blant annet et om hva man kan møte på i friskprosessen og litt om behandlingen jeg har startet opp med i dag. Terapi, altså. Eller behandling for psykiske symptomer om du vil. 

Men akkurat nå er jeg midt i eksamensbobla mi og den kommer nok til å fortsette fram til 23.mai. Er jeg heldig, slipper jeg kanskje levende ut når det nærmer seg sommerferie. Eksamensboble og eksamensboble, fru blom

I stedet for tenkte jeg å meddele en førsteårsstudent brutale lærdom som jeg har tilegnet meg i løpet av det 3/4 skoleåret jeg har kommet meg igjennom:

 

1. Eksamen gir deg lyst til å slå hodet i veggen. I håp om at det vil hjelpe å få fart på hukommelsen og lærdommen.

 

2. Eksamenslesing gir deg lyst til å rydde huset. I alle fall gjøre alt mulig annet enn å lese. Å vaske kopper, rydde rom, vaske klær etc blir plutselig horvelig morsomt. Vel. Kan ikke akkurat si at jeg ser resultatet på rommet mitt, for her ser det ut som det har vært et bombenedslag. Men allikevel: å gå ut med søpla blir nesten som en helaften på byen med tenna i tapeten og hæla i taket.

3. Har du samboer eller bor i et kollektiv er du uhorvelig heldig. I det jeg entrer leseperioden ser jeg mitt ikke-eksisterende sosialliv forsvinne helt

4. Husker du da foreldrene dine fortalte deg: "det er nå du legger gode rutiner for framtiden" mens du gjorde det du kunne for å unngå å gjøre lekser på ungdomsskolen, og gjorde dem i blant så slurvete du bare kunne? Vel. Beklager å måtte meddele det, men de hadde faktisk rett. Jeg har alltid tatt skippertak, unngått å lese det jeg ikke trengte og improvisert i timer hvis det var noe jeg ikke kunne. For eksempel droppet jeg leseleksa i 10.klasse, og fikk sjokk da det viste seg at vi muntlig skulle gjenfortelle teksten framfor hele klassen. Heldigvis satt jeg bakerst og var derfor sist, så jeg sa omtrent det samme som de andre gjorde. 

5. Jeg har innsett at det er et under at jeg i det hele tatt kom meg gjennom videregående.

6. Jeg har aldri lest så mye i skolebøker før i hele mitt liv. 

7. Hadde aldri trodd jeg kom til å si det, men... JEG SAVNER VIDEREGÅENDE. Herregud, så enkelt det var. Prøve i et kapittel og en eksamen besto i å skrive en stil eller regne noen oppgaver, og lage en presentasjon av et tema. I dag består eksamen av å kunne latin, kjemiske prosesser i kroppen og forstå ubegripelige benevninger som får meg lyst til å løpe. Og jeg misliker å løpe

Dette halvåret har jeg hatt tre eksamener. Jeg skal ha tre til. Kjære vene. Heldigvis har jeg to gulrøtter i ermene og som jeg kan se fram til. Er bare spent på om jeg kommer meg levende gjennom de to neste månedene. 

 

Stikkord:

230702-120413

I dag tenker jeg på døden, på livet, på tomrommene de vi er glade i gir når de forsvinner og jeg tenker på hundehimmelen. Jeg tenker på Caro og på det pappa sa da han ringte meg i går; på hvordan han hoppet ned fra sofaen sin da pappa kom for å hente ham, hvordan han velvillig fulgte etter, luktet på en sneklump for siste gang i sitt liv og ble med pappa til dyrelegen. Jeg tenker på at pappa fortalte hvordan de gikk sammen inn på et lukket rom med lys og hundeseng, hvordan pappa holdt rundt ham til det siste og hvordan han sovnet inn uten halsbånd - akkurat slik som han kom til verden. Jeg ser det for meg, jeg ser for meg pappa og hunden, og jeg smilte mellom tårene mine da vi snakket i telefonen.

Og jeg tenker på hundehimmelen, jeg ser for meg et sted med grønne enger, solskinn og gress. Vårvær, innsjøer, blomster og fugler. Jeg ser for meg hvordan han løper lykkelig over gresset, i full fart, akkurat sånn som han pleide å gjøre når han fikk gå fri. Og jeg ser for meg hvordan han danser med halen, legger seg ned i vanndammer, rister seg etterpå og hvordan han, etter en lang dag, hviler i skyggen under et tre. Jeg ser ham for meg og jeg ser at han er lykkelig.

Og så gråter jeg litt, feller tårer som renner av seg selv, smiler fordi bildene er er så fine, fordi minnene de siste 10 1/2 årene er så gode og fordi han var den beste, den gladeste, den mest rampete og den mest fantastiske vennen jeg har hatt. Gråter fordi jeg er så takknemlig fordi jeg har fått lære verdien av å ha en venn med pels, fordi han lærte meg noe om ubetinget kjærlighet; gråter fordi jeg har vært heldig som har fått vokse opp med en kropp som har spredd så mye latter og glede. 

Som pappa sa: "Han har hatt det fint. Og han var en fryktelig fin hund med ei fantastisk personlighet."

Ja. Han var det. Hvil i fred, Caro. Du er høyt elsket og dypt savnet. 

 

 

Stikkord:

psykisk kan du vere sjøl

det finnes ting jeg ikke liker, sånn som for eksempel når jeg har gledet meg til våren hele vinteren; gledet, lengtet og ønsket meg varmere dager, solskinn i ansiktet og muligheten til å kle på meg noe annet enn den enorme Svea parkasen, skjerf og votter. jeg liker ikke de dagene når sola plutselig varmer og veiene er snøfrie, og det er bart, så bart at jeg kan ta på meg joggesko og løpe - jeg liker ikke de dagene når det er fullstendig umulig å glede seg over alle disse små tingene. det er håpløst.

sånn har det vært for meg de siste dagene. jeg innrømmer gjerne at jeg i blant fortsatt legger meg om kvelden og ønsker inderlig at jeg ikke våkner opp i morgen. at det fortsatt finnes dager, timer og øyeblikk der jeg aller helst ikke ønsker å eksistere. det er ikke det at en vil være borte for alltid, det er mer det at følelsen av ingenting, maktesløsheten og den evinnelige desperasjonen er vond. i blant vet jeg ikke hva som er verst: det kan være depresjonen, den sorte klumpen som spiser opp alt du er og alt du ønsker å være, all energien, all lysten til å gjøre noe og som tvinger deg i fosterstilling under dyna atter en gang mens du sover bort time etter time, for å sove er mye bedre enn å være våken. eller det kan være vissheten om alle de tingene som skal gjøres som jeg ikke makter å gjøre noe med, sånn som pensumlista på hundre sider eller anatomiboka som ligger oppslått i senga ved siden av meg og som jeg holder rundt om nettene fordi kjæresten befinner seg 120 mil unna.

depresjon er ingen spøk. jeg kan tulle om det, le av meg selv og hvor tragisk det er, men når det kommer, når det slår meg i magen, da er det ikke morsomt lengre. ikke klarer jeg å gi ordentlig beskjed heller, og selv om kjæresten har sagt at jeg kan si fra når jeg har dårlige dager, blir det tvetydige beskjeder som ikke er så enkel å forstå seg på. og det til tross for at å snakke med ham er noe av det som gjør meg gladest, roligst og mest avslappet i verden. jeg blir vinglepetter, slår av telefonen, slenger ting i veggen og snur ryggen til verden. 

i dag har jeg ikke vært utenfor huset og jeg sitter fortsatt i trusa, slik som jeg gjorde 0800 i morges, mens jeg snuser på innholdet i snusboksen min for andre eller tredje gang. hvorfor kaste når det finnes gjenbruk?! det høres trist ut og det er det også. men etter tre og en halv dag i denne tilstanden, er jeg drittlei og evinnelig takknemlig for at jeg faktisk har obligatorisk skole de to neste dagene. av og til er jeg glad for at jeg er litt flink pike med viljestyrke, for hadde det ikke vært for det, hadde jeg sikkert sittet her i neste uke med den samme sida i den samme boka åpen ved siden av, mens jeg håpet på at nord-korea skulle bestemme seg for å gå i atomkrig mot norge i stedet for usa.

heldigvis går det alltid over. heldigvis har jeg flotte venner og et mannfolk som stiller opp, mennesker som gjør meg til en bedre utgave av meg selv og som gir meg lyst til å komme i gang når ting settes på pause. og heldigvis har jeg vært gjennom dette så mange ganger før at jeg vet at jeg kommer til å le av meg selv om ikke så alt for lenge. lenge leve galgenhumoren.

 

ps. hvis dere lurer på hvorfor jeg deler traurige tanker og traurige livssituasjoner, så kan dere jo heller spørre: "hvorfor ikke". det er alt for mye perfeksjon i det o'store web, så mye tull om pene jenter med perfekte dager og det trenger vi ikke mer av. vi trenger mer ærlighet og åpenhet. 

 

 

Stikkord:

vi venter på døden og på eksamensangsten

Et hverdagsinnlegg, kanskje? Jeg vet ikke. Påskeferien er i alle fall over, leseuka er det samme og jeg har sagt farvel til kjæresten, til mamma, pappa, venner, søsken og jeg har klemt rundt hunden for aller siste gang mens jeg ønsket ham en god reise til den andre siden.

Å si "hade" er noe av det verste jeg vet, men siden nesten alltid vet at jeg ser mine kjære igjen om ikke så alt for lenge, er ikke smerten uutholdelig. Jeg tåler å savne kjæresten selv om det er slitsomt å alltid måtte dra fra ham. Jeg tåler å savne bestevenninnene mine, jeg tåler å savne Tromsø og alt som er kjent, trygt og stabilt. Det er en annen form for sorg å si farvel til noen man aldri skal se igjen. 12.april har Caro time hos vetrinæren. Han kommer ikke hjem etterpå. 

Før jeg reiste til Tromsø på påskeferie, kjentes det ut som om hjertet mitt skulle revne, som om sorgen over å snart skulle miste kjæledyret mitt ikke var til å holde ut, som om noen hadde revet ut alt gode følelser på innsiden og trampet dem i stykker. Det er trist, men selv om det er det, er det også litt interessant: jeg har ikke opplevd en slik sorgfølelse siden kaninen min døde da jeg var ti år gammel. I alle år har jeg hatt problemer med å skille følelser fra hverandre, og for meg som er vant til at alle vonde følelser kjennes likt ut, er dette annerledes. For det kjennes ikke ut som noe jeg har følt før. Det er er gjennomgående, smertefull og naturlig sorg og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Kanskje slik som alle andre mennesker gjør: gråter og tar tida til hjelp. 

Bortsett fra at jeg har hatt døden hengende over skuldrene de siste to ukene, har påskeferien vært fantastisk. Og den har gått alt for fort. 

Jeg har 1/4 igjen av mitt første år på studiet. Jeg er snart ferdig. Snart skal jeg flytte hjem. Men først venter 4 eksamener og den første er allerede på tirsdag. 

 

 

Clown

I guess it's funnier from where you're standing
Cause from over here I missed the joke
Clear the way for my crash landing
I've done it again
Another number for your notes

I'd be smiling if I wasn't so desperate
I'd be patient if I had the time
I could stop and answer all of your questions
As soon as I find out 
How I can move from the back of the line

I'll be your clown
Behind the glass
Go 'head and laugh
Cause it's funny
I would too if I saw me
I'll be your clown
On your favourite channel
My life's a circus circus
Round in circles
I'm selling out tonight

I'd be less angry if it was my decision
And the money was just rolling in
If I had more than my ambition
I'll have time for 'Please'
I'll have time for 'Thank you'
As soon as I win

From a distance my choice is simple
From a distance I can entertain
So you can see me
I put make-up on my face
But there's no way you can feel it
From so far away

Home is where the heart is

Jeg har begynt å pakke. Å pakke på dette tidspunktet innbærer som regel påskeferie og hjemreise, det gjør det for meg og, men ikke bare det. Jeg har så vidt begynt å pakke ned rommet mitt her i Trondheim. I morgen er jeg 3/4 ferdig med skoleåret, og jeg er bittelitt nærmere å bli ferdig utdannet. Bittelitt nærmere er mye mer enn det jeg var for et år siden. For litt mer enn et år siden kunne jeg ikke vente med å pakke sammen tingene mine og reise fra Tromsø med halen (bokstavelig talt) mellom beina. Jeg måtte bort, jeg var nødt til å komme meg unna barndomsbyen og hjemstedet mitt for å sette ting i perspektiv. For meg var ikke det å bli et alternativ, til tross for at jeg har hele livet mitt der. Og med det, mener jeg de menneskene som betyr mest for meg; de som jeg har kjent lengst og som har hjulpet meg på beina igjen etter utallige fall. 

Før jul bestemte jeg meg at jeg skulle tilbake. I begynnelsen lekte jeg bare med tanken; tenkte litt på hvordan det kom til å bli å flytte tilbake atter en gang, hvordan det ville være å fortsette studiet mitt hjemme og feire avslutningen sammen med familien min og bestevenner som jeg har kjent siden bestandig. For hver måned jeg har vært i bartebyen, har jeg sett med lengsel hjemover. Hjem. Første gang jeg flyttet vekk fra byen var jeg 17 år gammel, nesten 18, og jeg, vel, jeg flyktet. Jeg flyktet fra behandlingsapparatet, fra foreldre som følger med, fra ungdomspsykiatrisk og fra hele sullamitten. Det eneste jeg ønsket var å være i fred og det var det ingen som lot meg være. Alle skulle bestandig og til en hver tid, legge seg oppi alt. Jeg visste jo at det var til mitt eget beste, men Elefantstemmen kontrollerte hele meg og jeg ville bare være alene. Så jeg dro min vei. Jeg dro min vei og møtte døden i døra. I ettertid er jeg klar over at avgjørelsen jeg tok med å reise min vei var basert på spiseforstyrrelsens kontroll over meg, men samtidig var det det smarteste jeg har gjort i hele mitt liv. For det første innså jeg at jeg var syk. For det andre var det et hardt slag i magen å se at de fleste av mine nærmeste gikk siste året på videregående, skulle begynne å studere og jeg var ikke engang halvveis. For det tredje bestemte jeg meg for å forsøke å bli bedre. Og for det fjerde: hadde det ikke vært for min lille avstikker som kunne vært det siste noen så av meg, hadde jeg aldri fått dra til Capio Anoreksi Senter. Det reddet meg.

Jeg flyktet fra Tromsø forrige høst også. Jeg flyktet fordi det meste var for komplisert, fordi det var for mye dramatikk , for mye kaos og jeg hadde et enormt behov for å komme meg bort. For en stund. Og for en stund var det også riktig. At jeg havnet i Trondheim var tilfeldig. For min del kunne jeg reist til Kina eller Australia eller hvor som helst, stedet spilte ingen rolle så lenge jeg kom meg vekk. At jeg valgte å søke meg inn på sykepleiestudiet var også en tilfeldighet. I ni år ville jeg nemlig bli psykolog. I ni år var det det eneste jeg kunne tenke meg - bortsett fra å være skribent. I ni år var det det jeg drømte om, det jeg fokuserte på og jeg var helt sikker på at det var det riktige. Fram til ei natt i januar 2012. Jeg lå våken hele natta og tenkte over hvorfor og hvordan, og da jeg sto opp dagen etterpå, ville jeg ikke bli psykolog mer. Ved frokostbordet sa jeg til mamma og pappa: "Jeg har ombestemt meg. Jeg skal ikke bli psykolog allikevel. Jeg skal bli sykepleier." Foreldrene mine som ikke hadde hørt noe annet enn psykolog-ditt og psykolog-datt de siste årene, var forundret og litt lettet. Da samordna opptak åpnet, søkte jeg på studiet og jeg kom inn. Og her er jeg. 

Her er jeg, i hvit uniform og stellefrakk, med bøker om kroppens anatomi og ei pensumliste som er større enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Men jeg har kommet hjem. Jeg har kommet riktig. Allerede etter tre uker visste jeg det. At dette var det, dette var det jeg ville og det ga hverdagen min mening. 

Trondheim var en tilfeldighet. Studiet mitt også. Men hadde jeg ikke havnet her, hadde jeg aldri møtt min nåværende behandler og jeg hadde heller aldri opplevd å bli tatt så seriøst. Jeg hadde nok heller ikke fått navn på det som er galt - selv om det er spørsmålstegn bak flere av merkelappene. Hvis jeg ikke hadde reist min vei, hadde jeg ikke fått den avstanden jeg trengte, det pusterommet, den tenkepausen jeg sårt har hatt behov for. 

Men nå er det nok. Når skoleåret er ferdig, når den siste eksamenen er levert, når jeg har hatt avslutningsfest sammen med gruppa mi 13.juni, reiser jeg. Denne gangen reiser jeg hjem. Forhåpentligvis blir jeg. Jeg har søkt om overflytting og jeg håper at jeg kan fortsette andre året i Tromsø. Kommer jeg ikke inn, vel, da finner jeg på noe annet. For jeg skal hjem. Jeg skal hjem til familien min, hjem til bestevenninner som alltid er og alltid vil være, hjem til lillesøster som holder på å bli voksen, til lillebror, til hjertebyen og hjem til han som har lagd hull i murveggen min. 

Stikkord:

These battle scars, don?t look like they?re fading

"Hvordan er det å være sykepleiestudent med tanken på arrene du bærer på kroppen?" ~ "Hvordan er det å gå i uniform med korte armer?"

Ja, hvordan er det? Hvordan er det å bære merker på kroppen, et kart over et liv, å bære brøkdeler av en historie utenpå kroppen? Hvordan reagerer jeg på kommentarer, har noen, noen gang kommentert arrene mine? Hvordan takler jeg å jobbe i helsevesenet, hvordan er det for meg å gå i uniform og går det bra? Går det fint å ha vært selvskader for så å begynne i helsevesenet?

Svaret på flere av disse spørsmålene er ja. Ja, det går bra å gå i uniform med korte armer, ja - det har hendt at jeg har fått kommentarer og ja, det går fint å ha vært selvskader en gang i fortiden for så å jobbe innenfor helsesektoren. Det går bra. Det er fullstendig mulig.

Nå har det seg sånn at 1) Jeg har jobbet på sykehjem i over to år og jeg er med andre ord vant til å vandre rundt i uniform og 2) Jeg tenker ikke så veldig ofte over at jeg har arr på armene mine. Det er perioder i livet mitt der jeg har tenkt mer eller mindre over dem, og det har gjerne vært i sammenhenger der jeg har begynt å undre på hva menneskene rundt meg tenker når de ser armene eller lårene mine. Så lenge jeg ikke tenker på hva andre måtte mene, bryr jeg meg ikke så veldig mye om det. 

Da jeg begynte på skolen i høst, ble jeg plutselig oppmerksom på dette. På arrene mine, på kroppen min, på at jeg bærer arrene på huden i stedet for inni meg. I et kull på 220 studenter følte jeg meg delvis malplassert og litt ukomfortabel, og jeg lurte fryktelig på hva andre ville tenke om meg. Jeg lurte på om noen kom til å sende blikk (som for øvrig er det verste), eller stille meg spørsmål som jeg ikke kunne svare på. Men i dag, når jeg er 3/4 ferdig med skoleåret, har jeg fortsatt til gode å få spørsmål eller undrende blikk. Dette til tross for at vi er relativt "intime" på sykepleiestudiet; deler av undervisningen er praktisk og vi har gjort alt fra å vaske hverandre mellom tærne - til å stelle ikke eksisterende sår på leggene til hverandre. 

Av 220 studenter skal det godt gjøres at jeg er den eneste med en vanskelig historie, det skal godt gjøres at jeg er den eneste som har arr - uavhengige om de er synlige eller ikke. Og jeg er nok ikke den første som spankulerer rundt i verden i kjoler uten ermer og som bærer hele meg med stolthet. 

De første dagene i praksis tenkte jeg også bittelitt over det; hvilke reaksjoner jeg kom til å få, enten fra de eldre eller fra de jeg skulle jobbe sammen med. Men vet dere hva? Ingen sa ett ord. Jeg tror nok det er en del som ser og som lurer på noe, men som ikke tør å spørre. Sånn har det vært på jobb og: jeg har arrene mine, jeg går i uniform og i blant deler jeg brøkdeler av min historie til de menneskene rundt meg som jeg føler meg trygg på. Reaksjonene er ofte de samme: de fleste kjenner noen som kjenner noen, eller har vært innom helsevesenet selv. Og i de alle fleste tilfeller blir jeg møtt med respekt for det indivitet jeg er. For det er det en sånn jobb ofte dreier seg om: å vise aksept for at vi er forskjellige og at vi alle værer med oss historier og erfaringer som preger oss i større eller mindre grad. 

Når det gjelder selvskading og "livet", tenker jeg at i de fleste tilfeller er det terskler som må nås og som må passeres. Nye milepæler, nye dorstokkmiler som må tas og vi må ut av komfortsonen vår. Det er vanskelig å bli komfortabel med arrene man har med mindre man tør å prøve. 

 

 

NB! Det må huskes på at jeg ikke bærer ferske sår. Gjør man det, bør man tenke seg en, to og tre ganger om før man evt. velger et yrke eller ei studieretning der hygiene er en viktig del av arbeidet. 

 

Stikkord:

et påbegynnende farvel

For ca. tre uker siden fikk jeg en telefon fra mamma som jeg har gruet meg til de to siste årene: "Jeg ringer deg fordi du må få vite hvordan ståa er," sa mamma og jeg visste med en gang hva det gjaldt. Han skal dø, tenkte jeg, han kommer til å dø. Snart. Herregud, han kommer til å dø fra meg. "Det gjelder Caro," fortsatte hun, "han er ikke sånn som han har vært. Han har endret seg veldig, det begynte en liten stund etter at du var hjemme for å feire din fars 50 årsdag. Han kommer ikke løpende mot oss, han vil ikke gå turer, han ligger bare der og han har vondt. Pappa har vært hos dyrelegen med ham og han har fått medisiner. 14.mars skal de ha evaluering, men det ser ut som det bare går en vei..."

Fattet og rolig fullførte jeg samtalen med min mor, før jeg krøllet meg sammen under dyna, med puta i armene mine og jeg gråt resten av kvelden. 

For dere som lurer på hvem Caro er, så er det altså verdens fineste, nydeligste og elskverdige skapning. Det er familiehunden vår, verdens gladeste Flat Coated Retriever som jeg har elsket siden han ble vårt familiemedlem i en alder av åtte uker for nesten elleve år siden. Vi fikk ham i 2002, jeg var tolv, lillebror ti, lillesøster seks år og han var bitteliten. Over halve livet mitt har han vært en del av det.

 

høsten 2002. Baby-Caro, lillesøster og jeg. 

Døden er en naturlig ting og bestekameraten min er gammel, det er det ikke tvil om. Pelsen hans begynte å få hvite striper for noen år siden, men alderen hans har vært enkel å glemme fordi han alltid har vært så livlig. Selv som tiåring danset han rundt som en valp, og til tross for at han er en stor hund, er det umulig å ikke like ham. 

Selv om jeg har hatt et enormt støtteapparat rundt meg i den perioden jeg har vært dårligst; fantastiske venner og fantastisk familie som har stilt opp og som har gjort alt de kunne for at jeg skulle få det bedre, er det ingenting som kan måle seg med den trøsten og roen en hund kan gi. Han har ligget i senga sammen med meg, slikket vekk tårene mine, jeg har grått i pelsen hans, han har vært der, hver eneste dag og det er ingenting som er så fint som å komme hjem til en hund som elsker deg betingelsesløst og som viser det så tydelig at hele kroppen danser fram og tilbake. 

I perioder var det bare meg og ham. Da jeg var hjemme i perioder mens jeg var under behandling i Fredrikstad, var han den som alltid holdt meg med selskap. Han var den som var hjemme da jeg skulle spise, han var den som gjorde at jeg ikke var alene og hvis jeg var sint eller frustrert eller ikke fikk til, kjeftet han ikke eller maste på at jeg måtte skyndte meg med å bli frisk - i stedet for satt han ved siden av meg, med tålmodige øyne og bare ventet. 

Han kan alle mine hemmeligheter. All min frustrasjon rundt kjærester som ikke har vart, all frustrasjon med mat som jeg ikke har fått til, oppgaver som jeg ikke har mestret, ting som har vært vanskelig, gleder jeg har hatt, fantastiske stunder - alle sammen har jeg delt med ham og han har vært sammen med meg i mange av dem. Sjeldent har jeg vært så glad som de gangene vi har løpt sammen langs fjærasteinene og jeg har ledd av de pussige, merkverdige og fantastiske påfunnene hans. 

I fjor sommer var det bare oss. Da han fylte ti, syntes jeg det var påpasselig med en bursdagshatt som lillebrors kjæreste kjøpte da hun feiret sin 18årsdag. Samme sommeren svømte han for første gang. Kanskje han allerede da visste at det ikke ville bli flere slike dager, kanskje han allerede da visste at det snart ville være for sent. Hva vet jeg. 

Om ei uke reiser jeg hjem på påskeferie og jeg ser inderlig fram til det. Men jeg gruer meg også. For dette kommer til å være de siste dagene jeg får tilbinge med en sjokoladebrun retriever som for et halvår siden kom dansende imot meg i yttergangen og kysset meg i hele ansiktet for å vise at han er glad for å se meg igjen. Denne påska skal jeg ta farvel med min bestevenn. Han danser ikke lengre. Det blir godt for ham å slippe. Og mens jeg gråter av sorg om nettene og gruer meg til de dagene som kommer, dagene der lyden av løpende labber bare vil være et ekko fra fortiden, kan jeg i det minste være glad for at han har hatt et fantastisk liv. Han har hatt gode og lykkelige dager, og jeg var med på å gi ham dem.

Stikkord:

Syv dager.

På den åttende dagen klarte jeg ikke mer og knakk sammen. 

I syv dager har jeg vært ultrastrukturert, supermotivert, dødsflink og så aktiv som jeg ikke har vært på så lenge jeg kan huske. Fire av fire mulige dager på skolen fant jeg meg selv på skolebenken med nesa plantet i notatblokken, anatomiboka, oppgavearket eller i diskusjon med medstudenter. Så mange dager har jeg ikke vært på skolen i strekk siden skolestart - bortsett fra praksisperioden, der jeg egentlig ikke hadde noe annet valg hvis jeg skulle bestå - og bestå både skulle jeg og gjorde jeg. 

I syv dager har jeg vært ute av huset jeg bor i. Så mange dager på rad har jeg ikke vært utenfor dørene siden jeg var hjemme til jul. Når jeg er hjemme har det sin naturlige forklaring fordi jeg pendler mellom barndomshjemmet der mamma og pappa bor og kjærestens leilighet. 

I syv dager har jeg hatt det skikkelig bra. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har 1) Vært gira på prosjektet som jeg har bestemt meg å få til, 2) er en placeboeffekt, eller 3) det bare er sånn. Egentlig spiller det ikke noen rolle, for det har vært fint. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde syv gode dager på rad. Og de negative tankene har meldt sin ankomst, men jeg har vist dem fingeren og sagt til meg selv: "ikke la negativiteten og bekymringene og alt tullet du tenker på til en hver tid ødelegge."

Jeg vet ikke om dere forstår eller kan tenke dere hvilken bragd det er for meg å stå opp hver dag, komme meg ut døren før klokken 16.00 (ofte orker jeg ikke gå ut så seint heller for da har hele dagen liksom gått sin vei uansett og det er ikke noe poeng...), lese pensumlitteratur som folk flest og henge med i svingene. Jeg vet ikke om dere vet hvor enormt det er å få til å skyve bort de negative tankene eller bare ignorere dem og fortsette å kjøre samme løpet. Folk flest tenker ikke over dette. For folk flest er det helt normalt å orke både det ene og det andre; gjerne fritidsaktiviteter, sosiale sammenkomster og andre hyggelige greier etter endt arbeidsdag eller skoledag. For folk flest er det helt normalt å gå ut døren flere ganger om dagen og man tenker gjerne ikke over det. For meg er det ikke sånn.

Den eneste grunnen til at jeg har klart meg gjennom tre år på videregående (5 for min del og et år på folkehøgskole) er fordi jeg har hatt lærere som har tilrettelagt litt her og der, og jeg har vært flink til skippertak. Jeg har flytt enormt mye på at jeg er flink av natur, at jeg har god hukommelse og er flink til å snakke for meg. Dette kan man ikke flyte på på universitetet eller høgskolen. Det finnes en form for tilrettelegging, men eksamen må man ha og eksamen er hundrevis av sider med pensum. Og for å stå, må man lese. Det er vanskelig å lese når hodet er fylt med alt mulig annet, for eksempel en konstant frykt for å bli forlatt av de menneskene man elsker mest eller at jorda skal bli truffet av en komet, eller når man blir så overmannet av alt sammen sånn at man ender opp i fosterstilling i senga. 

Men disse syv dagene, disse har vært så enorme og jeg er så stolt. Og sliten. Det kjennes ut som jeg har løpt maraton syv dager på rad (inkludert helga) og det er derfor ikke rart at jeg føler meg ufattelig utmattet og sliten i dag. Allikevel har jeg fått det til. Allikevel har jeg klart det, jeg har mestret denne dagen også og hadde det ikke vært for at jeg skal på skolen, trening og full pakke i morgen også, så skulle jeg danset seiersdans hele natten.

Hurra, hurra. 

 

 

 

 

Prosjekt: oppussing.

I litt over et år har jeg lekt med tanken om å få et litt mer strukturert liv, uten at jeg har gjort et helhjertet forsøk for å få det til. Jeg har egentlig gitt opp før jeg har begynt, rett og slett fordi jeg har vært livredd for hva å fokusere på enkelte områder vil gjøre med meg. For når jeg sier at jeg har lekt med tanken på å få et strukturert liv, tenker jeg i hovedsak på dette med kosthold, fysisk aktivitet og hvile - og å finne en balanse som fungerer for meg slik at jeg kan ha det best mulig

Det har seg sånn at jeg har slitt med angst i 16 år og jeg har slitt med depresjoner i 10 av disse årene. Når jeg skriver det ned og ser det svart på hvitt, føler jeg meg eldgammel. Men jeg er bare 22 år og i blant føler jeg meg som jeg er nærmere sytti. Både fordi det ikke alltid er like enkelt å være på innsiden av hodet mitt, men også fordi det som har vært og som er vanskelig, har forplantet seg fysisk i kroppen min de siste to årene. Jeg er mye sliten, jeg sover ekstremt mye - jeg kan sove i fire dager i strekk (dopauser, matpauser etc selvfølgelig) og jeg har ofte vondt i musklene og skjelettet mitt. Ofte sover jeg så mye fordi det er enklere for meg å være i drømmeland enn å møte realitetene. Alle tingene gjør sånn at jeg i perioder har bra livskvalitet - når jeg er i en ok periode naturligvis, mens i andre perioder er det absolutt ingenting å skryte av. Generelt sett føler jeg ikke at jeg får gjort alt jeg ønsker å gjøre, og det er jo ikke så rart når jeg bruker ufattelig mye tid på å for eksempel sove.

Etter anoreksien fikk jeg aldri bygget kroppen min ordentlig opp igjen, og det er ikke akkurat sånn at kostholdet mitt og min mangel på fysisk aktivitet har gjort den fysiske formen noe bedre. Men jeg kom til et punkt der jeg bare "ikke brydde meg". Og det var fint og bra og riktig for en periode, men det må sies at det er grenser for hvor lenge man kan leve på sjokolade til middag og sukker til frokost. På grunn av min forhistorie som anorektiker, har jeg ikke orket bruke energi på å få alt på stell igjen fordi jeg har vært redd for tilbakefall. Å spise sukker er flott og fint, men man kan ikke leve på det. Jeg har strengt tatt levd på tull i et og et halvt år, og det har ikke akkurat forbedret 1)smertene i kroppen, 2)angsten og 3)depresjonen. Ikke har det gitt meg overskudd til å ha dager som varer i mer enn 7 timer heller. Nå har det ikke fått noen konsekvenser for vekt, hud eller andre synlige ting, så jeg har ikke tatt tak i det. Jeg har ikke orket. Det er rart hvordan alt til syvende og sist blir et ork når man vet hvor hardt man må jobbe for å få det til uten å trø feil. Og med å trø feil mener jeg ikke å spise ei halv sjokoladekake på en tirsdag - jeg tenker litt mer på anoreksien. For alt jeg har tenkt og alt jeg har følt ligger lagret i kroppen min, og jeg har vært redd for hva som ville skje hvis jeg skulle begynne å tenke på hva jeg spiser, redd for at anoreksien skulle blusse opp igjen i det jeg meldte meg inn på et treningssenter igjen og engstelig for at jeg plutselig er Annika anno 2008 igjen. Det er det siste jeg vil

Heldigvis har jeg andre verktøy med meg nå, enn det jeg hadde i for åtte år siden. 

Årsaken til dette innlegget er en ting: jeg har begynt med et prosjekt. Jeg er tre dager inne i det nå. Det er ikke noe å skryte av, men det er en start. 

Dere skjønner, i høst så legen min alvorlig på meg og ba meg om å gjøre en ting: "Du må legge om kostholdet ditt, Annika. Du vil sannsynligvis få mer overskudd og det vil mulig ha en positiv effekt på humøret ditt." Jeg nikket bare: "Du har kanskje rett, men hva om jeg plutselig blir spiseforstyrret igjen?" Legen min trakk på skuldrene og sa: "Det tror jeg ikke, og skulle det så være, har du behandlingsapparatet rundt deg som kan fange deg opp. Dessuten tror jeg at du har kommet så langt at du er i stand til å se signalene og du er i stand til å be om hjelp selv. Så jeg synes du skal prøve." 

Javel. Etter timen satt jeg på en benk og spiste sjokolade mens jeg tenkte over saken og fant ut at hun hadde rett. Dessuten viste det seg at jeg holdt (og holder) på å utvikle jernanemi på grunn av det sukkerbaserte kostholdet mitt. 

Så var jeg hos behandleren min på nyåret og jeg fortalte ham at jeg vurderte å begynne å trene litt igjen. "Det er lurt," sa han, "Vi har forsket på det her på Østmarka når det gjelder depresjon, terapi og fysisk aktivitet. Det ble brukt to grupper pasienter som slet med depresjoner der den ene kun drev med fysisk aktivitet og den andre kun gikk i terapi. Resultatet var omtrent like bra etter den gitte perioden."

Etter min tredje runde med betennelse i skuldermuskulaturen og noen skrekkelige ulumskheter i korsryggen, dro jeg til en kiropraktor. Han ga meg denne beskjeden: "Du har dårlig holdning. Muskulaturen din i ryggen er så svak at den ikke støtter ryggsøyla godt nok. Du må komme i gang med trening."

Beskjedene har lenge vært klare og tydelige, både fra mamma, fra fastlegen og behandleren min - han som behandler det psykiske. Jeg har hørt dem, men jeg har ikke orket å gjøre noe med det. Allikevel bestemte jeg meg i januar for å melde meg inn på SATS og etter å ha trent en - to ganger i uka i seks uker, har smertene mine blitt bedre. Av en eller annen grunn har jeg et par dager klart å gjøre om depresjonen og desperasjonen til energi, og jeg trodde ikke jeg kunne. 

Depresjonen gir deg ikke lyst til noenting, og hvis den gir deg noen lyster, så er det å 1) ligge i senga for alltid og 2) ikke gjøre noe. 

Jeg tror at vi alle kommer til et punkt der nok faktisk blir nok. Jeg har likt å tro at å "bare" gå i behandling og å jobbe litt med tankene utenom har vært nok, men skal jeg ha det bra i mer enn en dag av gangen, må noen elimentære ting på plass og disse er: aktivitet, hvile og kosthold. Jeg er veldig lik min far og for at han skal fungere optimalt, må han ha rutiner. Matrutiner, soverutiner og treningsrutiner. Uten disse fungerer han ikke og det kan hende det er sånn for meg og. Vi får se.

Så jeg har bestemt meg. Jeg har begynt et prosjekt som jeg kaller.... ekstrem oppussing. Dette er like mye et forskningsprosjekt for min egen del for å finne ut hvordan jeg kommer til å føle meg fysisk og psykisk, som det er et "prosjekt." Nå har det seg sånn at jeg legger planer i øst og vest som ikke lar seg gjennomføre, men dette har jeg faktisk troen på. I tillegg har jeg presentert tankene mine for mamma og hun var positiv til det hele. 

Planen er: I 30 dager (i første omgang) skal jeg følge rådene til legen min (normal mat, vitaminer og ta jerntabletter), behandleren min (nok hvile og IKKE for mye, aktivitet fordi det er bra for depresjonen og angsten) og til kiropraktoren (trene kjernemuskulatur for å bedre holdning og minske smerter i ryggen). Jeg skal skrive litt hver dag i dagboka for å dokumentere hvordan jeg føler meg på kvelden og evaluere hver 7. dag. 

Virker det ambisiøst? Ugjennomkommelig? Nei, egentlig ikke. Jeg skal bare endre litt på hvordan jeg prioriterer og heller gjøre det normale mennesker gjør hver dag uten å tenke på det. Det er kanskje ikke så spennende for dere å lese hvordan fysisk aktivitet og et stabilt blodsukker påvirker psyken, men det er ufattelig spennende for meg! 

 

PS. Jeg har ingen forventinger. 

 

 

 

Livet, dere.

Det er rart hvordan en blogg som, i utgangspunktet absolutt ikke skulle handle om spiseforstyrrelser og sykdom, fort blir til det allikevel. Eller kanskje det bare er meg, kanskje bare i mitt tilfelle, fordi jeg så lenge har levd min egen historie (naturlig nok) og fordi veldig mye av denne historien handler om å ha det vanskelig. Selv om jeg har vært frisk fra anoreksien i to år (hurra igjen!), lever jeg fortsatt mitt oppe i denne fortellingen som dreier seg om å, nettopp, ha det vanskelig. For jeg har det mye vanskelig. Kanskje vil dere lese om det, kanskje ikke. Kanskje vil dere heller lese historien (som jeg ikke kan skrive), denne fortellingen om hun som plutselig fikk en spiseforstyrrelse og så, kabooom, ble hun frisk igjen etter fem år. 

Jeg kan ikke skrive den fordi den ikke er sann. 

I dag har jeg ikke lyst til å skrive om å ha det vanskelig. Jeg vil heller vise dere bruddstykker av livet.

"i have wanted to kill myself a hundred times, but somehow I am still inlove with life." - Voltaire 

Dette er printscreen fra en serie "How the universe works"  ~ men jeg syntes det passet så fint her. For sånn er det, i alle fall for min del. Jo mer jeg lærer, jo mer jeg lever, desto mindre skjønner jeg.  Allikevel er det vakkert. Allikevel ler jeg etter slag på slagmarken, etter å ha falt på mine knær, fått skrubbsår og flere arr - og jeg har tenkt til å fortsette med det. Jeg har tenkt til å fortsette å reise meg. For det er sånn, at det vil komme perioder for alle mennesker der vi ønsker å gi opp. Jeg har en ting å si til det: Ikke gjør det. Hva enn du gjør, ikke gi opp. Av og til tenker jeg at vi aldri får mer enn vi tåler. Så dette, hva det nå enn er, dette klarer du også. Fordi du tåler det. Du er sterk.

Dette er en klisje, men det er også fakta: livet er en berg-og dalbane. Det går opp og ned for alle. Og nå er det sånn, at hvis man ikke har noen oppturer og nedturer i livet sitt, så betyr det sannsynligvis at du er død. Dette handler ikke om døden, men om livet.

og når det gjelder disse klisjeene, leder det meg inn på et annet område som jeg er fan av: kjærligheten. Jeg har alltid hatet klisjeer; jeg hatet disse så mye at jeg endte opp med å lage mine egne, negative klisjeer i tekstene jeg har skrevet opp gjennom årene. Klisjee betyr rett og slett at noe er brukt så mange ganger at det har blitt "oppbrukt" og kjedelig. Men klisjeer er ikke kjedelige. Ikke de ordentlige, de virkelige, de som vi møter i hverdagen. Årsaken til at jeg hatet klisjeer er enkel: de fantes ikke, det er bullshit som noen har funnet opp, det er det vi ønsker å oppleve. I 2011 opplevde jeg til min store forskrekkelse at alle klisjeene er virkelige. At det faktisk gikk an å savne noen før de har dratt fra deg, det er mulig å lengte etter noen i det de sier farvel og det går an å begynne å gråte fordi noen sier at de elsker deg. Det går an! Det er også mulig å finne noen som liker deg for alle dine feil, alle dine mangler og for all bagasjen du måtte bære med deg. Det trodde ikke jeg. Jeg trodde at idet jeg viste brøkdeler av den jeg egentlig er, så ville vedkommet forsvinne. Sånn var det ikke. 

 

Av alt jeg har levd og av alt jeg har lært, er det en ting som går igjen: å tro. Ikke på Gud (jo, det også hvis det er riktig for deg), ikke på mamma eller pappa (joda, i blant), ikke på vennene dine eller på lærebøkene dine eller på en professor på universitetet, ikke på helsevesenet eller på en politiker. Å tro på seg selv. Nå mener jeg ikke at du ikke skal tro på de rundt deg når de sier at du kan få til noe eller at du skal stenge råd og omgivelser ute. I blant trenger vi alle at noen tror på oss når vi ikke tror på oss selv, i blant trenger vi alle hender som løfter og som kjemper kamper sammen med deg, telefoner som ringer bare for å sjekke om du er okei og en stemme som forteller deg at du er viktig. Alle trenger det. Men skal man klare noe, skal man få noe til, er man nødt til å tro på det selv. Man må prøve, man må feile og man må, til syvende og sist, gjøre det selv. For veien må gås, og det er du som må gjøre det alene. Det er fint med en heiagjeng som backer en opp, det er fint med de som holder ut, men til slutt er det en selv som må gjøre drittarbeidet. Ingen kan gjøre deg frisk for deg. Ingen kan endre hvordan du tenker. Ingen kan bestemme hvilken vei du skal gå. 

Alt er mulig. Det umulige tar bare litt lengre tid. 

 

Stikkord:

730 dager med frihet.

Det er nesten for godt til å være sant. Det er magisk, det er det utenkelige og uoppnåelige på samme tid. Hvis noen hadde sagt til meg for fem år siden: "Du kommer til å være tjueto, på ditt tjuetredje år, være forelsket i en mann som er forelsket i deg også, være student og du kan spise sjokoladekake på kafe" - hadde jeg ledd hånlig og sannsynligvis oppfattet det som en alvorlig trussel mot min eksistens. Sannsynligvis hadde jeg blitt sinna, bitter og kanskje frustrert. Kanskje hadde jeg skreket inni meg: "ingen tar meg alvorlig" og kanskje ville det også stemt der og da. Jeg ville aldri tenkt at denne personen har rett og jeg ville aldri turt å tro at det kanskje kunne bli sånn for meg. Aldri tenkte jeg det. Ikke en eneste gang.

Det er et mirakel: Jeg har vært frisk i to år

For meg betyr det 730 dager uten å telle eller fokusere på hvor mange kalorier det er i maten jeg spiser. 730 dager uten å la vekta bestemme hvordan jeg føler meg den dagen; uten å la vekta avgjøre hvordan humøret mitt kommer til å være, 730 dager med en velfungerende kropp, 730 dager med et klart og fokusert hode, 730 dager der jeg har fått meg selv tilbake på godt og vondt. I disse 730 dagene har jeg håndtert livet uten å bruke maten som kommunikasjon. Jeg har håndtert livet uten å ty til maten når ting har vært vanskelig og kaotisk. Jeg har håndtert livet uten å gå tilbake til gamle mestringsstrategier når jeg ikke har visst hva jeg skulle gjøre.

For meg har det vært 730 dager uten rus

Man kan si mye om spiseforstyrrelser og matproblematikk, men det er uten tvil en form for rus(misbruk). Det er, på lik linje med rusmidler, en form for avhengighet og tro meg, det er fullstendig mulig å ruse seg på sult eller overspising eller oppkast. Jeg har vært en matmisbruker og nå er jeg fri.

Det er selvsagt dager der jeg veier meg, jeg og. Det er dager der jeg synes at jeg er tjukk, dager der jeg irriterer meg over cellulittene på lårene, dager der jeg tenker at det ville vært en god ide å fikse litt på puppene mine, det er dager der jeg er forbannet og sint og lei meg, det er dager der gamle tanker som jeg har tenkt i ufattelig mange år dukker opp igjen og det er dager der jeg plutselig får et hardt slag i magen og dårlig samvittighet for å ha spist et eller annet. Men dette er normalt. Jeg er jo jente, jeg er kvinne og det er svært vanskelig å gå gjennom livet uten å bli bombadert av massemedia. Allikevel betyr ikke dette at jeg holder på å falle tilbake. Jeg er alltid litt var, men det har nå gått 2 år og jeg er fortstatt plantet med begge beina på jorda. 

Å bli frisk betyr ikke at livet blir perfekt. Men det betyr at det er plass til så mye, mye mer i livet enn mat. 

Så, takk. Takk til alle som har vært der. Takk til dere som har lest ordene mine og fulgt kampen min fra jeg ble innlagt i Fredrikstad i januar 2009. Takk til Capio som lærte meg veien og til den kloke damen i tredje etasje. Takk til skattebetalere som har gjort det mulig for meg å få hjelp, takk til Helse-Norge på godt og vondt (dere har gitt meg de erfaringene jeg trenger). Takk til mamma og pappa som aldri har gitt meg opp og som på et magisk vis alltid har visst at jeg kom til å klare det. Takk til lillebror og lillesøster som har holdt ut alle disse årene og som fortsatt er svært oppegående og ressurssterke mennesker. Takk til Inger som har stått med min side siden vi ble kjent med hverandre for 16 år siden, takk til Merete, Sofie, Helle og Sunniva. Takk til andre venner og familiemedlemmer som alltid har hatt troen, selv om vi ikke har snakket så mye om det. Jeg har visst allikevel. Og takk til kjæresten som holder ut når jeg har behov for å snakke om de samme tingene gang på gang. For selv om jeg er frisk, betyr det ikke at jeg ikke har behov for å snakke om historien min. Det er fint å ha noen som lytter.

Det er enklere å snakke om det når man har fått litt avstand. Og nå, endelig, begynner jeg å føle at anoreksien hører fortiden til.

 

Stikkord:

Alle gode ting er en pause.

På et tidspunkt orket jeg bare ikke blogge mer. Av en eller annen grunn (kanskje naturlig nok), er det ikke så morsomt å eksponere seg selv for mennesker til en hver tid. Som jeg tror jeg sa da jeg avsluttet den forrige bloggen min: "Man kommer til et punkt der det ikke lengre er noen vits i å eksponere sin egen person." Det var spennende å blogge da jeg hadde anoreksi. Spennende i den forstand at jeg faktisk trengte det til en viss grad. Støtten leserne ga meg, ga meg styrke til å fortsette. Og det at jeg var så bestemt på at jeg skulle klare det og publiserte det, førte til at jeg ikke turte å skuffe leserne mine med å falle tilbake. Jeg klarte det jo og.

Livet mitt er ikke så spennende. Det er spennende nok for meg, men det er ikke så spennende at jeg ser poenget i å fortelle mennesker hva som skjer. Å ta bilder av hva jeg har spist til middag er ikke interessant. Jeg kommer aldri til å bli rosablogger, for noe mer gørrkjedelig og overfladisk enn outfits, trutmunnbilder og så videre, kan jeg ikke tenke meg. Bloggverden er overfladisk. Det er spennende å lese om noen som kjemper for seg selv eller sine, det er spennende å lese innlegg av mennesker som har meninger og interesser som de brenner for og det er spennende å lese om mennesker som har noe å formidle. Men det er ikke spennende å lese destruktive blogger om personer som står på samme sted uten noen forandring i nesten ti år, det er ikke spennende å lese fitnessblogger og det er ikke spennende å lese rosablogger. 

Livet er mer enn blogging. Nei, jeg har ikke sluttet å skrive. Jeg har ikke sluttet å blogge, selv om jeg ikke har skrevet på flere uker (nja, det nærmer seg vel måneder). Det er bare det at jeg blogger når jeg selv vil. Og i det siste har det ikke akkurat vært så veldig ofte.

Jeg tror det er flere grunner til det. For det første, har høsten vært ganske tøff. I november startet jeg opp i behandling igjen, på Nidaros DPS, og den nye behandleren min er bokstavelig talt awesome. Han er veldig, veldig dyktig. Lurer dere på hvorfor jeg ikke har skrevet noe om det? Vel. Det er faktisk ikke så mye å skrive. Jeg holder på med utredning. Det vil si at vi prøver å finne ut hva som faktisk feiler meg. Hva som egentlig er galt. Hvorfor? Fordi jeg selv ønsker det. Jeg ønsker det fordi jeg, til neste år, har slitt med depresjoner i 10 år. Jubileum! Etter 6 1/2 år i systemet, er det på tide å komme fram til noe. Og akkurat sånn som de som har diabetes eller andre kroniske sykdommer, er det viktig å vite hva som er galt sånn at man kan forebygge, ta sine forhåndsregler og finne ut hvordan man kan leve med problemet eller sykdommen på best mulig måte. Det er det jeg prøver å lære meg. 

For det andre er jeg i praksis. De siste fire ukene på skolen har jeg vært utplassert på et sykehjem utenfor Trondheim, og det er slitsomt. Dagene mine er morsomme, lærerike og jeg trives veldig godt, men dagene mine er også så lange at når jeg kommer hjem, er det natta for min del.

Vel, vel. Nå er det jul og jeg har blitt syk igjen. Har mistet stemmen - dette er fryktelig slitsomt for en såpass prateglad person som meg. Jeg skulle egentlig bruke jula mi til å jobbe (og å være sammen med venner og kjæresten), men nå som ingen hører hva jeg sier, har jeg ikke noe annet valg enn å holde meg hjemme. Jaja, det blir i alle fall stille i heimen.

09.11.2012

Nei, god ettermiddag! Til en forandring tenkte jeg kanskje at jeg skulle skrive noe her (HE HE HE). For å avkrefte det med det samme: jeg er ikke død. Langt i fra. Jeg har bare hatt eksamen og er hjemme i Tromsø, og når jeg er hjemme, har jeg egentlig ikke tid til noenting. Jeg har lovd dere to innlegg: et innlegg om sykepleiestudiet - hvordan det er oppbyd osv og et om hvordan det er å studere innenfor helsefag når man har arr på armene. Det kommer. Jeg må bare hente fram blogglysten igjen. Når man ikke har skrevet på en liten stund forsvinner den liksom bittelitt.

Et kjempefint bilde av meg like før eksamen.


Dagen før eksamen satt jeg forresten barnevakt for Laffen. Det var ikke så veldig koselig fordi han nekter å ligge i ro, men han er søt da. 

Hvis dere lurer på hva jeg gjør hjemme i Tromsø igjen, har jeg et par forklaringer på det: 1. Fordi det var vanskeligere å bli student enn jeg trodde og fordi jeg fikk det vanskeligere enn jeg trodde jeg kom til å få det, utsatte jeg den store stygge anatomi-ulven til neste semester. Jeg har med andre ord hatt en eksamen (og er ferdig med dette semesterets eksamensfjas) og mellom den ene eksamen (som jeg har hatt) og den andre som resten av kullet mitt hadde i går, har det vært et ganske langt opphold. Med absolutt ingenting. Så jeg dro hjem. 2. jeg har familiesavn. 3. Bestevennene mine bor i Tromsø. 4. Mannfolket mitt gjør det samme. 

Eksamen gikk forresten rimelig bra. Jeg ble positivt overrasket. Av at jeg overlevde, mener jeg. 


Så. Nå er det fredag og jeg ser på serier og gleder meg til å sove. Snapchat?! Add me: Cantolun. 

 

En fredag i oktober

Siden sist (tror det er hele to dager siden!) har det helt klart blitt vinter. Nå skal det sies at vinteren ikke akkurat er favorittårsitida mi, allikevel føler jeg at man aldri blir for gammel til å glede seg over den første snøen. Jeg og Stine (den ene roomien min) sto utenfor huset en kveld da det begynte å snø, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å danse litt på parkeringsplassen. Dessverre ble jeg skuffa. Den første snøen på Ranheim var mer haggel, ikke store fine snøfnugg. Den første snøen skal være fin! Alt er ødebelagt (sutremunn)

Dette bildet tok jeg da jeg gikk til butikken en dag. Jeg bor på landet og jeg synes det er ganske ok.


Her går jeg til butikken. Dette er "å, så glad jeg er for at det er slaps på veiene" ansiktet mitt. Se nøye, jeg har fått spiraler i ørene. De er hele 2 mm. Det var ikke så veldig behagelig å stappe de inn i øreflippene. Og ja, tunga mi er blå/grønn takket være noen sukkertøy som jeg fikk i bursdagsgave. Fascinerende.

Det er en fredag i oktober, den siste faktisk, en fredag i eksamenstida. Jeg må innrømme at jeg har forsømt smittevernrutiner i samfunnet og helsetjeneste framfor å se søte dyrevideoer på youtube av en mann som jobbet med løver og som var en del av flokken, se norske talenter, lage snømann og se King Kong mens jeg har strikket for harde livet. Men det må være lov å kose seg.

Dessuten har jeg en gledelig nyhet! Har dere sett den grusomme reklamen med han mannen som snakker på innpust og utpust? Den som snakker så fint om rømme på flaske? Jeg og Stine har sett reklamen i flere uker nå og irritert oss over to ting: mannen på tv og at vi ikke har funnet rømme på flaske i butikkene enda. Men i dag, i dag fant vi det! Det var en lykkens dag inntil flaska skulle åpnes. Jeg er ikke overbevist.

De siste dagene har jeg tenkt litt om mye forskjellig. Kan ikke skryte over at jeg har kommet fram til noe unikt eller livsendrende for andre mennesker akkurat, men jeg har i det minste kommet fram til et par konklusjoner: 1. Hvorfor får man ikke hund på resept? Det er ingenting som gjør meg i så godt humør som en hund og jeg er skikkelig heldig, for jeg har nesten to hunder. Jeg har hunden hjemme i Tromsø hos mamma og pappa - han er den beste medisinen jeg har. Ingen antidepressiva slår det. Og i tillegg har jeg valpesnusken til naboen som jeg får låne hvis jeg vil. Han er den fineste. Å gå tur sammen med snuskelusken gjør meg lykkelig, fordi verden er som en lekeplass for ham. Ingenting er så morsomt som når jeg faller overende i snøen og han kan hoppe på meg mens han river i jakka mi og stikker av med lua som tilfeldigvis falt av i det jeg datt. Det hele er så sjarmerende at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å le.

2. Alle mennsker ville sikkert hatt det litt bedre hvis de er sammen med barn i blant. Husvertens barnebarn er en gutt på 4 og ei jente som nesten er 7 år gammel, og de er helskjønne. 4 åringen har vært min lekekamerat i hele høst, og i dag lagde vi snømann. Det fascinerer meg hvor oppslukte de blir i det de gjør og de gjør det helhjertet, synes resultatet blir fint uansett om snømannen er skeiv og henger med hodet (og selv om snømannen har smeltet bort i løpet av kvelden). Gutten på 4: "Kan du lage ei snøkule te mæ?" Jeg: "Klart æ kain!" Jenta på nesten 7: "Så go' du e til å lage snøkule! No vet æ å kossn æ ska lage dem."

Jeg er helt sikker på at barn i seg selv er en liten medisin, i alle fall hvis man tør slå seg litt løs og leke med dem. Det er lenge siden jeg sluttet å leke og de eneste gangene jeg gjør det, er når jeg er sammen med guddatteren min på 7 eller sitter barnevakt  (begge deler skjer alt for sjeldent). Jeg burde være mer sammen med barn. De gjør meg glade. Å leke gjør meg glad. Å se barn leke gjør meg glad. Alle burde leke mer, helt garantert.

Og dere! Jeg synes det er kjempehyggelig når dere spør om det er noe jeg kan skrive om. Så gjør det. Spør om noe (det bør helst være noe jeg kan noe om da, ikke spør meg om jeg kan skrive litt om plantefloraen og bruke de latinske navnene) - og jeg skal prøve å lage noe ut av det. Til deg som lurer på om jeg kan skrive om studiet mitt: I will. Det kommer i løpet av de nærmeste dagene. 

 

 

 

 

Stikkord:

Livets harde realiteter

Ksdkjshgs. Ei uke til eksamen dere! Ei uke! WRÆL. Neida. Joda! Heldigvis er eksamen skriftlig og siden jeg bare skal ha en eksamen dette halvåret, har jeg ikke rett til å klage (uansett er det ikke noen grunn til å gjøre det, jeg studerer jo det jeg vil og jeg elsker studiet mitt!) Hvis dere lurer på om jeg trives med sykepleien: JA. Jeg trives kjempegodt. Jeg har valgt helt riktig og det finnes ikke et eneste fag som jeg synes er kjedelig. Selv om jeg hangler litt inni mellom og synes det er kjempevanskelig å komme meg på skolen, så er det ingenting annet jeg kunne tenke meg å gjøre. Det er så spennende og givende

Slik er dagene mine for tiden: 

Jeg har lest alt for mye om sykdommer i fordøyelsessystemet og om diaré. Alle sykdommer i fordøyelsessystemet innebærer gjerne en ting og gjett hva! DIARE. Jeg trodde at diaré var, nettopp, diaré, en sånn greie med løs avføring som man har en gang i blant. Så feil kan man ta. Jeg kan gjerne fortelle dere om alle de ulike formene, men det er nok ikke alle som har så få hemninger som jeg og som er så herdet som det jeg har blitt etter å ha jobbet med demente og på sykehjem, så jeg tror jeg dropper det.

Når det gjelder sykdommer i fordøyelsessystemet og den elskverdige diaréen, har jeg bare en ting å si: 

Ta deg en bolle!

Men det er mye gøy og. I går, for eksempel, valgte vi praksisplasser. Jeg skal nemlig ut i praksis i 10 uker fra slutten av november. Det er sykehjemspraksis, og til tross for at jeg har jobbet en del på sykehjem i livet mitt, ser jeg faktisk fram til det. Når det gjelder valget, var jeg så heldig at jeg fikk valgnummer 178, noe som vil si at jeg omtrent måtte ta til takke med de plassene som var igjen etter at 177 andre mennesker hadde valgt hvor de vil være og min store skrekk var å havne på Røros eller et annet sted i ingenmannsland. Og det går jo streng tatt ikke overens med at jeg skal begynne med ny utredning og psykologbehandling innen 3.januar! Til tross for at jeg var nesten sist, var det to plasser igjen i Trondheim da det var min tur. Dagen ble reddet!

Nå må jeg lese om urinveiene. Hei hå og farvel.

 




Stikkord:

Senskader etter (p)sykdom

Jeg har ved flere anledninger (tror jeg) fortalt at jeg sitter igjen med senskader etter år med psykisk sykdom. Mange lurer kanskje på hva senskader er og jeg prøvde å finne relevant faktainformasjon på nettet, men det finnes omtrent ingen artikler som tar for seg senskader etter psykisk sykdom.

Kort fortalt er senskader noe som opptrer etter sykdom eller sykdomsbehandling, som for eksempel etter en operasjon. Personer som har diabetes kan slite med sår som ikke gror, få dårlig syn og lignende - dette er skader som kommer på grunn av sykdommen. Den eneste definisjonen av senskader som jeg klarte å finne er: "f.eks bivirkninger av kreftbehandling som kommer måneder eller år etter at behandlingen er avsluttet. Bivirkningene inkluderer fysiske og psykiske problemer eller andre kreftformer."

Jeg skal ikke skrive om kreft eller det å ha kreft. Det har jeg aldri hatt. Googler man "senskader" dukker det opp ulike tekster som forteller at man kan få senskader etter mobbing, bilulykker, seksuelle overgrep, sykdommer og andre ting. I mange av tilfellene handler senskadene om det å  psykiske problemer som en bivirkning for det man er utsatt for eller fysiske plager. Men det står ingenting om å få senskader etter psykiske sykdommer. Likevel vil jeg tro at det ikke er unormalt. Det er nok ikke sånn at jeg er den eneste som har oppdaget at noe har dukket opp i ettertid. 

For å forklare hva jeg mener, må jeg også fortelle bittelitt av historien min. Jenta på bildet over er omtrent fire år gammel og denne jenta, den er meg. Helt siden jeg var liten var jeg et svært aktiv og kreativt barn med utallige baller i lufta. Jeg drev med flerfoldige prosjekter, idretter og lignende - og jeg dyrket interessene mine. Jeg var veldig sosial, elsket å tilbringe tid sammen med mennesker og å være alene var det verste jeg visste. Allikevel kjedet jeg med aldri, fordi det var alltid noe å holde på med. 

Ting ballet litt på seg fra jeg var rundt 6 år gammel, men problemene mine ble ikke virkelig omfattende før jeg var tretten. I en alder av 13 år hadde jeg så store problemer at jeg burde vært en del av spesialisthelsetjenesten (neste år har jeg 10 årsjubileum!) Det er uansett ikke så veldig relevant. For å gjøre en lang historie litt kortere: gjennom ungdomsskolen var jeg ekstremt aktiv. Jeg drev med ridning, spilte basket på to ulike lag, var baskettrener, deltok på turneringer her og der, jeg var basketdommer, jeg var med i elevrådet (ja, det var faktisk noe å gjøre i dette elevrådet) - og jeg sørget for at det ble årbok, at operasjon dagsverk fungerte og satte i gang et oppussingsprosjekt. Jeg var aldri hjemme, sov i underkant av fem timer hver natt, var alltid der da noe skjedde og jeg klarte også å balansere livet med aktiviteter, det å være sosial og ikke minst: gjøre det bra på skolen. Jeg leste bøker, skrev ørten dikt og tekster, jeg "lærte" meg musikk og gudene må vite hva jeg drev med. I løpet av tre år på ungdomsskolen hadde jeg i underkant av 10 dager fravær. Dette er totalsummen etter tre år. Midt oppe i alt dette var jeg også syk. I følelsene mine. 

Sånn er det ikke lengre. Jeg er samme person som jeg var for 10, 9, 8 og 7 år siden. Forskjellen er at jeg har blitt eldre, mer moden på alle områder og at jeg har utviklet meg. Dette er helt normalt og et vanlig ledd innenfor utviklingen. Jeg er fortsatt et overengasjert menneske, men problemet er at jeg er et overskuddsmenneske uten overskudd. Etter nesten 10 år som relativt (p)syk eller spik spenna gæren (nei, tuller bare - det er lov å tulle med sånt) og nærmere 16 år der jeg har slitt med et eller annet, har lufta rett og slett gått ut av ballongen. Spiseforstyrrelser, depresjoner, angst og alt mulig annet tull har tæret på kroppen min. Det gjør av og til vondt å tenke tilbake. For jeg kan egentlig ikke helt forstå hva som skjedde med "hun der som drev med alt". Hun finnes ikke mer. Jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg har sagt at jeg er lat til en behandler eller til foreldrene mine. Jada, jeg er faktisk LAT - men når jeg sier at jeg er "lat", så mener jeg rett og slett at jeg ikke klarer å gjøre alt jeg en gang gjorde. For det gjør jeg ikke.

Jeg har senskader. Disse er fysiske, ikke psykiske (jada, jeg er mer sårbar og alt det der). Jeg blir fryktelig fort sliten. Etter fire - åtte timer på skolen er jeg helt ferdig og kan ikke gjøre annet enn å dra hjem å legge meg. Jeg klarer bare å være i enorme folkemengder i noen få timer, for det sliter meg fullstendig ut. Å dra til byen på en lørdag eller ta en stappfull buss er et mareritt. Hvis jeg tilbringer to timer på et kjøpesenter en lørdags formiddag har jeg så store smerter i kroppen at jeg ikke vet hvordan jeg skal få dem bort. Jeg klarer ikke gå på skole, jobbe og være sosial på samme tid. Det er umulig fordi kroppen sier stopp. Det er veldig vanskelig for meg å drive med et fulltidsstudie og jobbe ved siden av. Jeg gjorde det i fjor og jeg har jobbet litt med mental helse i høst. Dessverre sa immunforsvaret og kroppen min stopp, og ga meg både betennelse i høyre arm, enorme muskelsmerter og influensa. Jeg måtte trappe ned.

Jeg sliter med migrene i perioder, jeg har en kropp som blir vond og vanskelig etter så og så lang tid og i blant er det så mange knuter i ryggen, skulderbladene og nakken at jeg har mest lyst til å grine. Jeg sover i snitt 10 - 11 timer i døgnet og det sier seg selv at det ikke blir tid til å gjøre så veldig mye annet. De siste årene jeg har gått på skole, har jeg hatt mellom 20 - 40 fraværsdager i året. Det er fryktelig mye, men heldigvis har jeg hatt lærere som har forståelse og behandlere som har forklart situasjonen for dem. 

Det er vanskelig. Det er vanskelig å sjonglere og å finne en balansegang, fordi det hele tiden er så mye jeg vil og fordi jeg er nødt til å lytte til kroppens signaler, noe som har vært et fremmedord for meg. Men jeg øver meg og jeg prøver meg fram. Det er mye å tenke på for å få det til å gå rundt, og jeg håper at jeg etter hvert blir bedre til det og at jeg ikke trenger å tenke så mye for å få det til. 

 

Stikkord:

8036 dager.

I følge facebook fyller jeg 102 år i dag - og jeg har fått mange hilsninger der folk forteller meg at jeg holder meg godt. Til å være 102 år altså - og det må jeg nesten si meg enig i. Men neste år skal jeg ønske jeg en rullator. Tidligere har jeg alltid skrevet innlegg om hvor overraskende det er å ha bursdag fordi jeg, som 17 åring, ikke forventet at jeg skulle bli så veldig gammel. Samtidig har jeg også nesten alltid oppsummert en brøkdel av historien min, men ikke i år. I år orker jeg ikke det.

I 8036 dager (rimelig nøyaktig, skuddårene er tatt med) har jeg eksistert utenfor mammas mage. 8030 dager tilsvarer tjueto år. I løpet av de tjueto årene har det vært seks skuddår. Verken tjueto år eller 8030 dager er noe å skryte av. Siden jeg ble født har det gått ca 694310400 sekunder, Ca. 11571840 minutter og 1148 uker. Hjertet mitt har slått rundt 810 millioner slag. I et helt livsperspektiv er det kanskje ikke så mye, men jeg er fornøyd. Ikke mettet, men fornøyd. Det er to ulike ting.

Dessuten er jeg veldig takknemlig. Takknemlig for alle menneskene jeg har i livet mitt som har husket på meg og som har gratulert meg med dagen. For at jeg kan gi blaffen i all feiring, sitte i nattbuksa og spise smågodt - og være fornøyd med det og. Og jeg er litt glad, litt glad for at jeg har hatt det så vanskelig som jeg har hatt det; det har nemlig lært meg å se skjønnheten i de rareste ting og være tilfreds med akkurat passe.

Tusen takk! Nå går jeg for å fylle tjuetre!

 

Dagens flotteste bursdagshilsen:




veslemøy




Stikkord:

torsdag i barteby

Først av alt: tusen, tusen millioner takk for alle de hyggelig tilbakemeldingene på forrige innlegg. Det gleder meg veldig og dere er en herlig gjeng med flotte mennesker! Det er godt å kunne skrive noe som er ganske personlig (som avdekker en del av historien) og få så mye fint i retur. Dere er flotte! Siden denne bloggen er litt mer om vær og vind - og jeg har mange fra skolen min på lista mi på facebook er det litt skummelt å avdekke personlige historier. Ikke fordi jeg er redd for å bli dømt (neida, jeg har jo blogget åpent i mange år), men allikevel er det skummelt. Da jeg begynte på folkehøskolen fjernet jeg bloggen min fra facebook sånn at "ingen" visste at jeg blogget - i alle fall ingen andre enn de nærmeste. Årsak: når man har en spiseforstyrrelse og folk får vite om det, ser de med en gang på deg med andre øyne. 

Men nå er jeg ikke syk mer. I alle fall ikke på samme måte.

Uansett: Har dere spørsmål som dere vil ha svar på, er det bare å spørre i kommentarfeltet og så svarer jeg dem etter hvert. 

I går var jeg hos legen og sammen med henne har jeg kommet fram til at jeg bare skal ta en eksamen før jul; mikrobiologi. Det ble litt i meste laget for meg med to eksamener og voldsomt tankekjør, så jeg har bestemt meg for at anatomien får stå på vent til etter nyttår. Ellers kan jeg jo fortelle at legen min ba meg legge om kostholdet (hun mente forståelig nok at potetgull ikke var særlig til middag) og at det ville være bra for meg å begynne å trene igjen. Heldigvis har jeg forstått et og annet selv, og de siste to ukene har jeg blitt ganske flink til å ta på meg joggeskoene. I denne farta løper jeg nok en hel kilometer uten å dø før jeg vet ordet av det! 

Ja, hun sa faktisk det. Årsak: jeg er trøtt, jeg sover 12 timer i døgnet omtrent, har null overskudd og klarer egentlig veldig lite. Så kostholdomlegging og fysisk aktivitet handler ikke om den forferdelige perfeksjonen som jeg som sagt viser fingeren til - men for å fungere bedre og for å få en balanse i hverdagen. Etter legetimen satte jeg meg på en benk, spiste sjokolade, drakk brus og tenkte over saken mens jeg ventet på Susann (hender jeg finner ut at jeg skal være sosial og.) Jeg fant ut at legen min har rett. De største problemene med kostholdomlegging og fysisk aktivitet når man har hatt anoreksi er to ting: 1.man må være veldig forsiktig og passe seg for tullete tanker som kan fly av sted og ta en med på en lang reise tilbake til langtvekkistan og 2.når man har hatt anoreksi og vennene ens (mine) + familie vet dette, blir de alltid ekstra påpasselig når det gjelder mat og trening. MEN for min del er det viktig at folk forstår at det går fint an å trene selv om man har hatt anoreksi. At jeg plutselig har bestemt meg for å prøve å løpe, betyr ikke at jeg begynner med anorektiske joggeturer. Det er ikke sånn at siden jeg har vært syk, kan jeg aldri trene igjen i hele mitt liv. 

Det er derimot tre ting jeg ikke kan gjøre før om minst 6 år og kanskje aldri noen sinne: 1.telle kalorier, 2.ordne mat i kategorier og 3.slanke meg (med mindre det er fare for liv og helse). 

Hvis dere tror at legen min ba meg om å endre litt på livsstilen min fordi hun mener at jeg trenger å slanke meg, så må jeg avkrefte det med det samme. Det var ikke tanken i det hele tatt og det var heller ikke det som lå bak ordene hennes - takk gud for at jeg er så frisk at jeg skjønner det! Det har seg sånn at den fysiske og den psykiske helsa henger sammen, og siden jeg dessverre har fått seinskader (skader som kommer etter sykdom) på grunn av år med mental galskap (hehehe) er jeg nødt til å tenke på hvordan jeg lever. Jeg har faktisk ikke noe valg. Joda, man har alltid et valg, men hvis jeg har planer om å fungere i hverdagen med studier, jobb osv i framtiden, må jeg ta noen grep. Og er det noe jeg vil, så er det å leve helt normalt med all min bagasje og med noen forhåndsregler.

Sånn er det.

Nå skal jeg lese til eksamen og på lørdag har jeg bursdag!

 

 

Stikkord:

Livet uten Elefantstemmen

Jeg lovde og jeg holder det jeg lover. Linn (en leser) spurte meg disse spørsmålene for en stund siden: "Kan jeg spørre om du liker/er glad i kroppen din nå? Hvordan takler du å "bo" i den etter anoreksien? Har du før og etter-bilder?" Jeg synes at spørsmålene var så fine at selv om dette ikke er en sykdomsblogg som kun handler om å hvordan det er å ha det kjipt, fortjener spørsmålene et helt eget innlegg. Det er nok flere enn Linn som undrer. Og til dere som ikke har lest bloggen min tidligere og kanskje lurer på hva denne Elefantstemmen er, så er det min betegnelse på anoreksien. 

Liker jeg kroppen min nå? Hvordan takler jeg å bo i den etter anoreksien? Takler jeg det?

Historien er lang. Jeg kunne skrevet sider opp og sider ned om hvordan det var i begynnelsen, om forskjellen mellom en djevelsk rask vektoppgang i forhold til en som er sakte og kontrollert, jeg kunne skrevet om overspising og forvrengt kroppsbilde - men det var ikke spørsmålet. 

Helt ærlig, tror jeg ikke det er noen mennesker som er 100% fornøyd med kroppen sin til en hver tid. Noen mennesker er mer ukomfortable med seg selv, enkelte har flere og større komplekser enn andre mennesker og vi formes alle av et ekstremt latterlig og håpløst mediebilde. Et media som retusjerer supermodellenes cellulitter, som tar bort kviser, åreknuter, arr og så videre. Det er ikke rart vi blir helt rare i hodet og får et fordreid bilde over hvordan vi ser ut. Spesielt når vi sammenligner oss med alt tullet vi blir bombadert med til enhver tid. Det får veldig mange til å tro at det er sånn man skal se ut. 

Jeg kan avkrefte det med det samme: det er ikke sånn man skal se ut. Det finnes ikke noe fasitsvar på kroppsfasong eller ansiktsform eller nese eller leppestørrelse. Det gjør faktisk ikke det. Hvis man googler "kropp" eller "body" kommer det ikke opp en kort, oversiktlig definisjon i Store Norske Leksikon som informerer at "kropp er kvinnelig, 175 høy, lange bein, størrelse 34, smal midje, ingen kviser, ingen cellulitter og glad til en hver tid." Den definisjonen har jeg fortsatt til gode å lese og hvis jeg leser den, kommer jeg til å sende et langt og illsint brev til vedkommet som har forfattet teksten. 

Helt siden jeg var ei lita jente, har jeg vært ukomfortabel med meg selv. Det var ikke fordi jeg var det i utgangspunktet, men fordi mennesker rundt meg gjorde meg klar over at jeg var sånn eller slik og at dette og det ikke var helt likt som henne eller hun. Jeg var alltid, alltid oppmerksom på hvordan jeg så ut. Jo eldre jeg ble, desto mer oppmerksom på det ble jeg også. På barneskolen hadde vi ei mattelekse som handlet om vekt med og uten uteklær, og jentene snakket ofte om hva de veide og i svømmegarderoben var det om å gjøre å kunne trekke magen så langt inn som over hodet mulig, slik at man kunne se hjertet dunke under ribbeina. Dette er det jeg har vokst opp med. Kropp. Fokus på vekt, på klær, at det ikke var okei med kjeledress når man var 10 år gammel, for da skulle man være voksen og ha kjærester (gud forby!), at det ikke var smart å spise tre sjokoladekakestykker i bursdagen og hvis mammaen til bursdagsbarnet kommenterte: "Du er jammen glad i sjokoladekake!" Da burde du helst gå i skammekroken eller se deg i speilet og ta et par runder med deg selv for å finne ut hvordan du kunne forbedre deg. 

Med andre ord: mitt utgangspunkt for å like meg selv har ikke akkurat vært det beste. Som et sårbart barn med en overaktiv hjerne, med ADHD-tendenser, en intens frykt for å ikke bli likt og i verste fall: bli forlatt, var ikke miljøet rundt meg spesielt fruktbart eller oppbyggende for en god selvfølelse. Dette bar jeg med meg da jeg ble tenåring og forsto at det var mulig å slanke seg. Og det var kanskje også utgangspunktet for at jeg fikk det verste synet på hvordan jeg så ut. Jeg var ikke akkurat den søteste jenta i klassen da jeg var ni år, men siden jeg hadde skylapper framfor øynene, klarte jeg heller aldri å se at jeg holdt på å bli en ganske ok utgave av et ungt kvinnelig eksemplar som tenåring. Da jeg fikk anoreksi, ble dette flotte synet jeg hadde på meg selv ikke akkurat forbedret. Snarere tvert i mot.

Mellom her og der er en evinnelig lang historie som jeg ikke orker å fortelle nå, da blir dette innlegget alt for langt. 

Her er et fint bilde av meg med anoreksi (det er jeg som sitter på den rosa kofferten):

Her er et fint bilde av meg uten anoreksi:

Neida, herregud. Dere skal få et finere bilde for en gangs skyld

Håret er bare juks.

Uansett. Før og etter. 

Saken er uansett den at JEG måtte gjennom tre puberteter (bokstavelig talt), anoreksi i alle former og fasonger og en runde med den største spiseforstyrrelsen av alle: overspising - og da snakker vi om nesten 21 år på jorda - før jeg lærte meg at JEG er OKEI. PÅ ORDENTLIG. Og jeg tror at den eneste grunnen til at jeg har et så bra forhold til meg selv og kroppen min som det jeg har i dag, er fordi jeg har vært gjennom år med personlig helvete. Jeg måtte lære meg å ikke bry meg. Jeg måtte lære meg at jeg faktisk er den eneste personen i hele verden som har rett til å bestemme over meg selv. At ingen andre mennesker har noe de skulle sagt når det gjelder MIN kropp, MITT hår og måten jeg sminker meg på. Når det gjelder dette med kroppen, har det vært litt vanskelig siden jeg har gjort meg selv til en offentlig person og i en periode fikk jeg endel kommentarer om for eksempel, knærne mine. Men hjelpe meg vel, hvem i guds navn bryr seg om hvordan knærne mine ser ut?

Jeg måtte også lære meg å forstå at det er jeg som har verst syn på hele individet Annika. Inger sa en gang til meg: "ingen får si stygge ting til bestevenninna mi, og det inkluderer deg og, Annika!" Vi er vår egen verste fiende. Den eneste fienden jeg har hatt i livet mitt er, nettopp, meg. Og hjelpe meg vel så slem jeg var mot meg! Tenk å behandle den viktigste personen i livet sitt som dritt. Man er nemlig den viktigste personen i ens eget liv. Klarer man ikke å ta vare på seg selv, er det omtrent umulig å ta vare på noen andre. Det er veldig, veldig vanskelig å elske noen hvis man ikke elsker seg selv. 

Jeg hylte og gråt og smelte med dører, nektet å gå ut, stirret i speilet til jeg ble tørr på øynene - til jeg til slutt ikke hadde noe annet valg enn å akseptere. Akseptere at dette er meg. Dette er den jeg er. Måtte media ryke og reise. Ja, jeg har cellulitter på lårene. På rumpa. Jeg har det, de er der og jeg ser dem nesten ikke. Jeg glemmer at de eksisterer, men de er der. Flott, personen som får se disse merkene er heldig, for herregud, vedkommet får jo se hele kroppen min, og den er jo i og for seg rimelig fantastisk. Arr har jeg og. Jeg har mer arr enn folk flest fordi, jeg, trommevirvel, har vært selvskader. Ja vel, og så da? Hvorfor skulle det bety noe som helst? Arrene mine definerer ikke meg som person. Jeg har kviser, de dukker opp på upassende tidspunkt og hudormer som jeg irriterer meg grønn over. Jeg har dårlige hårdager, er blå under øynene, kunne sikkert hatt mer markert mage, mer veltrent rumpe og ditt og datt. Det er dager der jeg blir drittlei av sånn som jeg ser ut og det er dager der jeg ofte vil forandre noe. Jeg kan sikkert slutte å bite negler sånn at de er velstelt til en hver tid, jeg kan sikkert bruke tusenvis av kroner på hudpleie og jeg kan helt klart bli flinkere til å fjerne sminken før jeg legger meg. 

Men jeg har ingen konkrete komplekser lengre. Hvorfor ikke? Nei, si det. Fordi jeg begynte å gi blaffen. Jeg liker å se bra ut, jeg elsker å pynte meg - men jeg gir fortsatt blaffen. Cellulitter forsvinner ikke. Jeg blir ikke høyere og jeg er ikke skapt for å være radmager. Vekta mi har hatt en differanse på 30 kilo - og jeg har aldri hatt det bedre med meg selv enn det jeg har det nå. Aldri. Jeg kan verken endre ansiktsformen, kroppsfasongen, lengden på føttene eller armene eller gjøre hoftebeina smalere. Så da er det ikke noe annet å gjøre enn å øve og øve og øve til man en vakker dag (og den er faktisk vakker) innser at kroppen er en del av den man er og at det er umulig å leve uten den. Øve og akseptere til man en vakker dag innser at man er ok. 

Og jeg er ok. Jeg er mer enn ok. Jeg er glad i kroppen min med alle dens skavanker og forbedringspotensiale. Media må gjerne mene at jeg bør drikke alger til kvelds og spise rå kakao til frokost, løpe tjue mil i uka, lære meg å ta ordentlige armhevinger, spise mindre sjokolade og helst drikke et glass vin i året. For all del. Media må også gjerne fortelle meg at rødt hår er i vinden i høst mens til våren er det blondt hår, og at det er sosialt selvmord å gå med ryggsekk (det var det ei som går på BI som sa). Det er ytringsfrihet. Men det er mitt valg om jeg vil bry meg om det eller ikke. Og jeg velger, jeg velger å vise fingeren til det som skal være så perfekt til en hver tid og heller minne meg selv på at jeg lever bare en gang, og denne ene gangen har jeg ikke tenkt til å kaste bort på å tenke om jeg er tynn nok eller fin nok til en hver tid. Jeg vil heller bruke dagene mine til å le, til å lære, til å møte nye mennesker, til å lese fantastiske bøker, til å hjelpe gamle damer over veien, gråte når jeg har slått meg, være frustrert over eksamen som nærmer seg med stormskritt, se jentefilmer sammen med venninnene mine, være forelska, dra på fest, reise til fantastiske steder og være irritert over enorme folkemengder på lørdager. Jeg vil bruke dagene mine til å være rar, til å snakke med hunder jeg møter, til å danse, til alt jeg har lyst til. Heller det enn å tenke på cellulitter og de forbanna kaloriene og få dårlig samvittighet for at jeg har glemt algedrikken min eller ikke.

Med andre ord: jeg takler helt fint å leve med kroppen min etter anoreksien. Det som er forandret er mest av alt er at jeg har valgt bort kaloriene, salatbladene og overtreningen og heller tatt i mot livet med åpne armer.

 

 

 

 

 

 

 

 

Stikkord:

å slå et slag for seg selv

10.oktober - verdensdagen for psykisk helse. Egentlig føler jeg at jeg burde vært der ute sammen med aktivister og engasjerte sjeler, stått på stand og informert samfunnet om hva psykisk helse er og hvor viktig det er at man tar vare på seg selv før man hjelper andre.

Men jeg kan ikke. 

Frøken glad-og-positiv har tatt springfart og løpt på veggen. Så i stedet for å slå et slag for samfunnet og åpenhet, har jeg vært nødt til å ta tak i min egen psykiske helse. Det er en grense for alt - og når motløsheten overmanner deg, når tårene triller uavhengig om noe har skjedd eller ikke, når senga er tryggere enn sofaen, når tv-serier blir brukt som en mestringsstrategi, da er det på tide å gjøre noe. Det er tøft å bøye seg i støvet og innrømme sine egne svakheter for seg selv. Av og til må man gjøre det. Og selv om jeg foretrekker å være sterk hele tiden, må jeg noen ganger høre på min mors råd. Dessuten må man være sterk for å innrømme at man er svak. 

Jeg er tøff og sterk. Det er jeg. Modig er jeg og. Modig fordi jeg ringte legen i dag og sa at det hastet til resepsjonsdama, modig fordi jeg kjenner etter, modig fordi jeg velger å stå i det. Jeg er modig. 

 

Stikkord:

Å leve under fattigdomsgrensa

Jeg er til en viss grad politisk aktiv. Og med en viss grad mener jeg at NEI - jeg er ikke med i noe parti, men jeg har fryktelig mange meninger om veldig mange ting og jeg vet hvordan jeg gjerne vil ha det. Det er fryktelig mange ting som kunne vært bedre, og en av disse tingene er helt klart studiestøtten. Før jeg ble student har jeg hørt mye rart om hvordan det er å leve på stipend og lån, og det viste seg det at historiene forteller sannheten. 

Alle som følger med i nyhetene eller på nettaviser vet at boligprisene har økt kollosalt. Vi vet at matprisene, bensinprisene og prisene på kollektivtransport går i en kurve: oppover. Med ei relativt snever lønnsøkning innenfor de fleste yrkesgrupper (allikevel ei lønnsøkning), beveger prisene på de tingene vi bruker og forbruker i samme retning. Det meste går oppover - bortsett fra en ting: studiestøtten. Et par kjappe tastetrykk i google på ordet "studiestøtte" bringer fram flerfoldige artikler. Studenttorget kan for eksempel fortelle at studiestøtten er på sitt laveste nivå siden 1975! Med andre ord: vi som studenter har ikke hatt så lite å rutte med på 37 år. Å "bare" være student, noe som er en fulltidsjobb i seg selv, er umulig med mindre man har foreldre som kan bidra økonomisk eller har spart opp enorme summer fra man var liten. Det har de færreste.

Et fulltidsstudie krever i snitt mellom 35 - 40 timer arbeid i uka. Det er omtrent like mange timer som gjennomsnittsmennesket tilbringer på jobb. Et flertall av studentene i landet vårt jobber deltid ved siden av - alt fra 7 til x-antall timer i uka. Så kan man jo regne på det, da. La oss si at du studerer 40 timer totalt med lesing, forelesninger, oppgaveskriving og gruppearbeid, og jobber 20 timer i uka i en matbutikk. Det er 60 timer per uke det. Uten å få overtidsbetalt. I tillegg forventes det at man skal delta på frivillige aktiviteter, bidra sosialt, være med i linjeforeninger og lignende som ser bra ut på CV'en for en framtidig jobb. Jeg lurer på hvordan man skal få det til å gå opp.

La oss kalle dette "normalen". Normalen. Med det mener jeg friske, sunne og oppegående ungdom og unge voksne som har overskudd og er ressurssterke. Personer som ikke har ekstra utgifter i forhold til egen helse, helseutgifter og lignende - og som har kapasitet til å jobbe litt ekstra, men som kanskje aller helst skulle hatt mer tid til studiene. Personer som klarer å sjonglere arbeid, studier og fritid. Dette er det en del av. Men så er det også mange mennesker som er sånn som meg. Og med mennesker som meg, mener jeg mennesker med bagasje. Syke på en eller annen måte, mennesker som er under bedring eller som har seinskader av tidligere sykdommer. Dette kan være psykisk eller fysisk. Jeg tilhører den gruppa med "svake mennesker. Misforstå meg rett: vi er ikke svake, men vi har begrensninger og disse begrensningene gjør at det er helt umulig å ta et fulltidsstudie i tillegg til å ha en jobb ved siden av. 

Vi har nok med å komme oss gjennom pensum fordi vi har begrensninger. Med mine seinskader av år med psykisk sykdom (tretthet, nedsatt immunforsvar, muskelsmerter, migrene, tåler mindre) er det helt umulig for meg å være i arbeid 60 timer i uka. Til og med 40 timer er litt i meste laget. Jeg er ikke viljeveik. Det er ikke det det går på. Jeg har masse vilje, men jeg har en kropp og en psyke som sier stopp. Jeg har ikke muligheten til å løpe fra det ene til det andre. Etter åtte timer på skolen er jeg så sliten at jeg ikke klarer å holde øynene oppe - og det er bare en ting for meg å gjøre: dra hjem, sove et par timer og gjøre det beste ut av kvelden. Jeg vet at jeg er i stand til å jobbe 100% når den tida kommer - men jeg klarer ikke å sjonglere mellom alt for mange ting på en gang. Det er umulig, det er stressfaktor og det gjør også at jeg blir sårbar for at sykdom blusser opp igjen. 

Jeg representerer ei gruppe mennesker som generelt sett vil ha ekstremt dårlig råd og som definitivt lever under fattigdomsgrensa deler eller hele studiet sitt. Med ei studiestøtte på 7000 kr i måneden, ei husleie mellom 3000 - 6000 kroner, transportutgifter og andre boligutgifter er det ikke enkelt å få ting til å gå rundt. I tillegg har jeg og drøssevis av andre ekstra utgifter. Vi har dyre medisiner som må betales en gang i måneden eller hver tredje måned, vi har legeutgifter, vi har tannlegeutgifter (som alle andre), fysioterapiutgifter og psykologutgifter. Dette dekkes av frikortet, men det er faktisk slik at man må opp i et beløp på tilnærmet 2000 kr for å få frikortet i hånda. Og for en person som har minimalt å rutte med i utgangspunktet, er 2000 kr en formue. Mange har også andre utgifter som verken dekkes av frikortet eller det offentlige - og man kan jo tenke seg hvordan dette utarter seg. 

Så vidt jeg vet er økonomi en viktig faktor når det gjelder å ha god livskvalitet.

Uansett om du er student eller ikke, håper jeg at du tar deg tid til å signere denne (ja, det er en link, trykk!) undersøkelsen. Det tar deg maks et par minutter. Hjelp studentene med å gjøre framtiden enklere for framtidige studenter. 

 

Stikkord:

monday morning blues

Innlegget om å leve uten spiseforstyrrelsen lar fortsatt vente på seg. Siden fredag har jeg vært opptatt med å leve (det er jeg som regel alltid) - Merete (ei av mine beste venninner) har kommet fra Tromsø til Trondheim for å besøke meg, og det har vært veldig hyggelig til tross for at det har vært mye snørr, hosting og nesespray. 

 I går tok vi med oss Laffen (husvertens barnebarn fant på navnet), naboens nydelige labradorvalp, 10 uker, på en bitteliten spasertur i nabolaget. Laffen er forresten min nyeste og ferskeste forelskelse. Han har de fineste valpeøynene i hele verden og han er konstant glad og lykkelig. Jeg blir i godt humør av å se på den spinnville lille kroppen som anser hver tissetur som en oppdagelsesferd.

Det er alltid kjempespennende å dra i lenka til halsbåndet.


Hjerteknuser, hjerteknuser


SMASK



Fin?! 

Mandag, klar for ny uke, tre uker igjen til eksamen og ellers er alt flott. Sto opp ekstremt tidlig for å følge Merete til flybussen, og endelig ser det ut til at jeg klarer å komme meg på dagens første forelesning. Fordi jeg har et ekstremt behov for søvn og fordi jeg alltid blir ekstra motløs på kvelden, er det fryktelig vanskelig for meg å stå opp til normal tid. Men nå er jeg oppe. Og jeg er klar. 


 

 

Stikkord:

04.10.2012

weheartit

Hvis dere lurer på hvordan det gikk på Nidaros DPS, så kan jeg herved fortelle at det gikk fint. Til tross for at jeg ikke hadde sett gjennom powerpointen på ordentlig og egentlig ikke hadde øvd på det jeg skulle presentere, klarte jeg det rimelig greit. En av mine gode egenskaper er at jeg kan ta ting på sparken - og jeg er ganske ok til å snakke framfor relativt store forsamlinger. Faktisk så foretrekker jeg å snakke framfor hundre mennesker i stedet for ti. Det handler noe om at det er enklere å distansere seg når det er mange enn når det er få. Og så var det for så vidt greit å få sett hvor Nidaros DPS ligger. Som jeg skrev i et innlegg for noen dager siden, har fastlegen min sendt henvisning til DPS'en og jeg skal, med andre ord, begynne å gå til psykolog igjen. 

Ja, jeg har sluttet i behandling. Jeg sluttet i juli. Men nei, jeg ser ikke på det som et nederlag å begynne i behandling igjen. Jeg gjør faktisk ikke det. Jeg er heller ikke veldig syk eller dårlig, men jeg har tøffe dager (akkurat som alle andre mennesker har, livet går opp og ned, sånn er det) og noen av disse dagene kan være ekstra tøffe fordi jeg har den historien som jeg har. Forskjellen på meg og noen som ikke sliter med depresjoner og lignende, er egentlig bare det at dårlige dager kan utarte seg ulikt. Det som kan være en trøtt og elendig dag for enkelte, er ofte for meg så slitsom at jeg ikke ser noen annen utvei enn å krype tilbake til soverommet mitt i kollektivet. Sånn er det bare. 

Ellers har jeg det ganske greit. Jeg trives i Trondheim, jeg har fått venner her og til helga kommer Merete på besøk. Det ser jeg veldig fram til! Men jeg er mye sliten og jeg sover i gjennomsnitt 11 timer i døgnet. Slik har det vært i over et år.  Jeg tåler fryktelig lite og blir sliten av omtrent ingenting. Jeg er litt sjalu på mennesker som jobber og som har overskudd til å gjøre sosiale ting når arbeidsdagen er ferdig eller de som går på skole og klarer å sjonglere det med en deltidsjobb vedsiden av, i tillegg til fritidsinteresser, sosiale aktiviteter og lignende. Det klarer ikke jeg. Og nå som jeg ser at jeg egentlig burde ha ei inntekt for å få alt til å gå rundt, må jeg faktisk vurdere å si hei og hallo til NAV igjen. Men det er ingen nedtur. I stedet for å fokusere på alt jeg ikke får til, prøver jeg å konsentrere meg om det jeg faktisk klarer og det er ganske mange ting!

 

 

 

Stikkord:

Stand på Nidaros!

 Jeg vet jeg lovde at jeg skulle skrive et innlegg om livet uten spiseforstyrrelsen og om forholdet mitt til meg selv i går, men det ble dessverre ikke noe av det. Det kommer. Snart. I går var jeg nemlig flink student på forelesninger og på lesesalen - jeg driver nemlig med eksamensforberedelser. Har første eksamen om fire uker! Hej hvor det går. Livet som student er annerledes og jeg tror at det som er mest utfordrende for meg, er at jeg, i hovedsak, styrer dagene mine selv. Det kan være utfordrende når det i blant er kjempevanskelig å stå opp. 

Uansett.

I går kveld var jeg og en av mine "medarbeidere" innom IKS kontoret i Trondheim. For dere som ikke vet hva IKS er, så står IKS for Interessegruppen for Kvinner med spiseforstyrrelser. Dette er en av de tingene jeg engasjerer meg i og Trondheim har et godt etablert lokallag med mange flotte frivllige jenter. Sjekk ut hjemmesida til IKS her. Det har seg nemlig slik at jeg skal holde stand på Nidaros DPS i dag sammen med ei av de andre jentene. Så er du tilfeldigvis innom Nidaros DPS i dag mellom 14 - 1630, vil jeg anbefale deg å stikke innom gymsalen! Det er flere ulike tilbud som blir presentert, og det holdes presentasjoner om de ulike mulighetene som finnes i Trondheim.

 

Stikkord:

Litt galgenhumor

I dag fikk jeg et litt fint spørsmål - her på bloggen altså. Det handler om hvilket forhold jeg har til kroppen min nå etter anoreksien og vet dere, det skal jeg skrive et eget innlegg om. I morgen. Først skal jeg sove og dere kan kose dere med litt galgenhumor:

 

 

Til deg

Dette er en av mine absolutte favorittsanger (sammen med empty av Ray LaMontagne). Mange av tekstene til Bright Eyes er like kaotiske og rotete sammensatt, akkurat  som hodet mitt, som tankene mine. Jeg elsker det. Den skjulte betydningen i tekstene, de vakre strofene - det er poesi. 

Så denne er til deg. Til deg som trenger å finne noe - en ro kanskje, å få satt ord på følelsene dine. Til deg som savner, til deg som ikke får sove, til deg som elsker og til deg som er redd og alene. Og til deg som føler en kombinasjon av alt sammen på en gang.  Den er også til deg, spesielt til deg, som har lovet meg så pent at du skal ta godt vare på hjertet mitt. 

God natt, god oktober og god mandag.




Stikkord:

Siden sist 2

Jeg har ikke akkurat vært ivrig på bloggfronten de siste to ukene, men herregud, det får da være grenser. Det er ikke sånn at jeg har verdens mest spennende liv og det er begrenset hvor morsomt det er å lese om de 11 timene som jeg ofte sover i døgnet. 

Skal ikke late som om jeg har et spennende liv, for det har jeg ikke. Langt i fra. Det kan derimot være ganske interessant til tider. 

1. Torsdag var jeg hos nylegen min for første gang. For ei dame! Hun var dansk (jeg hater dansk, jeg skjønner ingenting) - men hun snakket faktisk forståelig. Jeg snakket med henne i tjuefem minutter, og i løpet av de minuttene hadde vi lagd en plan for høsten. En slags plan for meg. "Du har ikke hatt oppfølging på medisinene sier du på tre år? Du har hatt spiseforstyrrelser? Ja, greit. Hvordan går det med spiseforstyrrelsen? Hvordan går det med psyken? Hvordan går det med søvnen? Hvordan går det med deg?" For det første hørte hun hva jeg sa og hva jeg IKKE sa (det er minst like viktig) og for det andre har hun bein i nesa og før jeg gikk ut døren hadde jeg to nye legetimer på hånda, en henvisning til psykolog og hva det enn måtte være. "Du sier at du ikke alltid trenger psykolog og at du alltid har det bra når du sitter på et legekontor. Javel, jeg sender henvisning uansett. Og fram til du får en psykolog, skal du møte meg."

Nylegen min minner meg om den kloke dama i tredje etasje på Capio. Jeg er ikke syk, men det er okei å ha noen å snakke med, og i løpet av tiden på kontoret til nylegen opplevde jeg tre ting som er alfa omega for min del: forstått, tatt seriøst og lyttet til. 

2. Jeg er tilbake på skolen. Etter tre uker på farten, hjemme og så videre (mange dager uten undervisning) var jeg endelig tilbake på lesesalen. For noen fantastiske mennesker jeg studerer sammen med! Har tilbrakt nesten hele torsdagen på ferdighetslaben - et flott sted der vi øver oss på forskjellige ting. Dette er mitt glad-ansikt:

3. Jeg har lært at jeg er alt for gammel til hardcore, lange netter. Fredag feiret jeg bursdagen til Kim og det var jo gøy, men det ble litt sent og litt slitsomt. Dette er jæger-ansiktet mitt:

For å si det sånn: lørdagen var helt amputert og ødelagt. Og av en eller annen grunn fant jeg ut at det var veldig lurt å ta benkpress + armhevinger i bedugget tilstand - nå har jeg verdens verste gangsperre og klarer så vidt å peive med armene når jeg snakker. I tillegg har jeg verdens tetteste nese, rennende øyner og nyser som om jeg skulle bakt pepperkaker og fått for mye pepper i luftveiene. Vel, vel. Det er hardt å leve. 

 

 



Stikkord:
hits