tiaa -

Etter et r.

Jeg kan ikke for det. Hei.

Det er nesten et r siden jeg publiserte siste innlegg, det er nesten et r siden jeg annonserte at jeg kom til flytte tilbake til Troms og det er nesten et r siden Caro dde. Etter forrige innlegg var det stopp. Jeg skrev aldri noe mer. Og kanskje var det like greit. Det var nemlig ikke noe mer som egnet seg som allemannseie. Jeg flte at ordene var sagt, jeg hadde fortalt alle historiene mine og delt det som kunne deles. Det var ikke mer hente.

N, derimot, er det det.

Like fr jul begynte jeg i ny jobb i psykiatrien. Denne jobben har ftt meg til tenke p mange ting som jeg ikke har tenkt p fr. Jeg har vrt ndt til ta stilling til ulike problemstillinger p omrder jeg s vidt har vrt innom, jeg har vrt ndt til lre og lese og forst, og tenke litt annerledes. Det er en prosess og det er fryktelig spennende.

En av disse bivirkningene som kommer med denne jobben (for min del), er nettopp det at den har vekket en enorm lyst til skrive igjen. For alt er ikke fortalt. Alt er ikke skrevet eller publisert, alt er ikke kommet opp og fram. Og om det alt er det, jo flere stemmer som tr snakke, jo strre sjanse er det for at noen lytter.

Det er lenge siden jeg har skrevet blogg. Jeg husker ikke hvordan jeg gjr det.

Siden sist har det skjedd en del ting. For eksempel s har Wilma kommet til verden. Hun er fdt 4.juli og var trill rund de frste mnedene. N, i en alder av 7 1/2 mned, ser hun litt mer ut som noe annet enn en bedrende klump med gryntelyder. Hils p Wilma:

Wilma er det siste tilskuddet i en familie p tte.

Til spesielt interesserte: Jeg begynte ikke p skolen igjen i fjor hst. Det er en fryktelig lang historie som blant annet dreier seg om eksamen som ikke ble besttt og som mtte tas p nytt (god lrdom!), overflytning og studiepoeng, men jeg satser p fortsette utdannelsen til hsten.

rets lrdom

Jeg har egentlig en skokk med innlegg p lur; blant annet et om hva man kan mte p i friskprosessen og litt om behandlingen jeg har startet opp med i dag. Terapi, alts. Eller behandling for psykiske symptomer om du vil.

Men akkurat n er jeg midt i eksamensbobla mi og den kommer nok til fortsette fram til 23.mai. Er jeg heldig, slipper jeg kanskje levende ut nr det nrmer seg sommerferie. Eksamensboble og eksamensboble, fru blom.

I stedet for tenkte jeg meddele en frstersstudent brutale lrdom som jeg har tilegnet meg i lpet av det 3/4 skoleret jeg har kommet meg igjennom:

1. Eksamen gir deg lyst til sl hodet i veggen. I hp om at det vil hjelpe f fart p hukommelsen og lrdommen.

2. Eksamenslesing gir deg lyst til rydde huset. I alle fall gjre alt mulig annet enn lese. vaske kopper, rydde rom, vaske klr etc blir plutselig horvelig morsomt. Vel. Kan ikke akkurat si at jeg ser resultatet p rommet mitt, for her ser det ut som det har vrt et bombenedslag. Men allikevel: g ut med spla blir nesten som en helaften p byen med tenna i tapeten og hla i taket.

3. Har du samboer eller bor i et kollektiv er du uhorvelig heldig. I det jeg entrer leseperioden ser jeg mitt ikke-eksisterende sosialliv forsvinne helt.

4. Husker du da foreldrene dine fortalte deg: "det er n du legger gode rutiner for framtiden" mens du gjorde det du kunne for unng gjre lekser p ungdomsskolen, og gjorde dem i blant s slurvete du bare kunne? Vel. Beklager mtte meddele det, men de hadde faktisk rett. Jeg har alltid tatt skippertak, unngtt lese det jeg ikke trengte og improvisert i timer hvis det var noe jeg ikke kunne. For eksempel droppet jeg leseleksa i 10.klasse, og fikk sjokk da det viste seg at vi muntlig skulle gjenfortelle teksten framfor hele klassen. Heldigvis satt jeg bakerst og var derfor sist, s jeg sa omtrent det samme som de andre gjorde.

5. Jeg har innsett at det er et under at jeg i det hele tatt kom meg gjennom videregende.

6. Jeg har aldri lest s mye i skolebker fr i hele mitt liv.

7. Hadde aldri trodd jeg kom til si det, men... JEG SAVNER VIDEREGENDE. Herregud, s enkelt det var. Prve i et kapittel og en eksamen besto i skrive en stil eller regne noen oppgaver, og lage en presentasjon av et tema. I dag bestr eksamen av kunne latin, kjemiske prosesser i kroppen og forst ubegripelige benevninger som fr meg lyst til lpe. Og jeg misliker lpe.

Dette halvret har jeg hatt tre eksamener. Jeg skal ha tre til. Kjre vene. Heldigvis har jeg to gulrtter i ermene og som jeg kan se fram til. Er bare spent p om jeg kommer meg levende gjennom de to neste mnedene.

Stikkord:

230702-120413

I dag tenker jeg p dden, p livet, p tomrommene de vi er glade i gir nr de forsvinner og jeg tenker p hundehimmelen. Jeg tenker p Caro og p det pappa sa da han ringte meg i gr; p hvordan han hoppet ned fra sofaen sin da pappa kom for hente ham, hvordan han velvillig fulgte etter, luktet p en sneklump for siste gang i sitt liv og ble med pappa til dyrelegen. Jeg tenker p at pappa fortalte hvordan de gikk sammen inn p et lukket rom med lys og hundeseng, hvordan pappa holdt rundt ham til det siste og hvordan han sovnet inn uten halsbnd - akkurat slik som han kom til verden. Jeg ser det for meg, jeg ser for meg pappa og hunden, og jeg smilte mellom trene mine da vi snakket i telefonen.

Og jeg tenker p hundehimmelen, jeg ser for meg et sted med grnne enger, solskinn og gress. Vrvr, innsjer, blomster og fugler. Jeg ser for meg hvordan han lper lykkelig over gresset, i full fart, akkurat snn som han pleide gjre nr han fikk g fri. Og jeg ser for meg hvordan han danser med halen, legger seg ned i vanndammer, rister seg etterp og hvordan han, etter en lang dag, hviler i skyggen under et tre. Jeg ser ham for meg og jeg ser at han er lykkelig.

Og s grter jeg litt, feller trer som renner av seg selv, smiler fordi bildene er er s fine, fordi minnene de siste 10 1/2 rene er s gode og fordi han var den beste, den gladeste, den mest rampete og den mest fantastiske vennen jeg har hatt. Grter fordi jeg er s takknemlig fordi jeg har ftt lre verdien av ha en venn med pels, fordi han lrte meg noe om ubetinget kjrlighet; grter fordi jeg har vrt heldig som har ftt vokse opp med en kropp som har spredd s mye latter og glede.

Som pappa sa: "Han har hatt det fint. Og han var en fryktelig fin hund med ei fantastisk personlighet."

Ja. Han var det. Hvil i fred, Caro. Du er hyt elsket og dypt savnet.

Stikkord:

psykisk kan du vere sjl

det finnes ting jeg ikke liker, snn som for eksempel nr jeg har gledet meg til vren hele vinteren; gledet, lengtet og nsket meg varmere dager, solskinn i ansiktet og muligheten til kle p meg noe annet enn den enorme Svea parkasen, skjerf og votter. jeg liker ikke de dagene nr sola plutselig varmer og veiene er snfrie, og det er bart, s bart at jeg kan ta p meg joggesko og lpe - jeg liker ikke de dagene nr det er fullstendig umulig glede seg over alle disse sm tingene. det er hplst.

snn har det vrt for meg de siste dagene. jeg innrmmer gjerne at jeg i blant fortsatt legger meg om kvelden og nsker inderlig at jeg ikke vkner opp i morgen. at det fortsatt finnes dager, timer og yeblikk der jeg aller helst ikke nsker eksistere. det er ikke det at en vil vre borte for alltid, det er mer det at flelsen av ingenting, makteslsheten og den evinnelige desperasjonen er s vond. i blant vet jeg ikke hva som er verst: det kan vre depresjonen, den sorte klumpen som spiser opp alt du er og alt du nsker vre, all energien, all lysten til gjre noe og som tvinger deg i fosterstilling under dyna atter en gang mens du sover bort time etter time, for sove er mye bedre enn vre vken. eller det kan vre vissheten om alle de tingene som skal gjres som jeg ikke makter gjre noe med, snn som pensumlista p hundre sider eller anatomiboka som ligger oppsltt i senga ved siden av meg og som jeg holder rundt om nettene fordi kjresten befinner seg 120 mil unna.

depresjon er ingen spk. jeg kan tulle om det, le av meg selv og hvor tragisk det er, men nr det kommer, nr det slr meg i magen, da er det ikke morsomt lengre. ikke klarer jeg gi ordentlig beskjed heller, og selv om kjresten har sagt at jeg kan si fra nr jeg har drlige dager, blir det tvetydige beskjeder som ikke er s enkel forst seg p. og det til tross for at snakke med ham er noe av det som gjr meg gladest, roligst og mest avslappet i verden. jeg blir vinglepetter, slr av telefonen, slenger ting i veggen og snur ryggen til verden.

i dag har jeg ikke vrt utenfor huset og jeg sitter fortsatt i trusa, slik som jeg gjorde 0800 i morges, mens jeg snuser p innholdet i snusboksen min for andre eller tredje gang. hvorfor kaste nr det finnes gjenbruk?! det hres trist ut og det er det ogs. men etter tre og en halv dag i denne tilstanden, er jeg drittlei og evinnelig takknemlig for at jeg faktisk har obligatorisk skole de to neste dagene. av og til er jeg glad for at jeg er litt flink pike med viljestyrke, for hadde det ikke vrt for det, hadde jeg sikkert sittet her i neste uke med den samme sida i den samme boka pen ved siden av, mens jeg hpet p at nord-korea skulle bestemme seg for g i atomkrig mot norge i stedet for usa.

heldigvis gr det alltid over. heldigvis har jeg flotte venner og et mannfolk som stiller opp, mennesker som gjr meg til en bedre utgave av meg selv og som gir meg lyst til komme i gang nr ting settes p pause. og heldigvis har jeg vrt gjennom dette s mange ganger fr at jeg vet at jeg kommer til le av meg selv om ikke s alt for lenge. lenge leve galgenhumoren.

ps. hvis dere lurer p hvorfor jeg deler traurige tanker og traurige livssituasjoner, s kan dere jo heller sprre: "hvorfor ikke". det er alt for mye perfeksjon i det o'store web, s mye tull om pene jenter med perfekte dager og det trenger vi ikke mer av. vi trenger mer rlighet og penhet.

Stikkord:

vi venter p dden og p eksamensangsten

Et hverdagsinnlegg, kanskje? Jeg vet ikke. Pskeferien er i alle fall over, leseuka er det samme og jeg har sagt farvel til kjresten, til mamma, pappa, venner, ssken og jeg har klemt rundt hunden for aller siste gang mens jeg nsket ham en god reise til den andre siden.

si "hade" er noe av det verste jeg vet, men siden nesten alltid vet at jeg ser mine kjre igjen om ikke s alt for lenge, er ikke smerten uutholdelig. Jeg tler savne kjresten selv om det er slitsomt alltid mtte dra fra ham. Jeg tler savne bestevenninnene mine, jeg tler savne Troms og alt som er kjent, trygt og stabilt. Det er en annen form for sorg si farvel til noen man aldri skal se igjen. 12.april har Caro time hos vetrinren. Han kommer ikke hjem etterp.

Fr jeg reiste til Troms p pskeferie, kjentes det ut som om hjertet mitt skulle revne, som om sorgen over snart skulle miste kjledyret mitt ikke var til holde ut, som om noen hadde revet ut alt gode flelser p innsiden og trampet dem i stykker. Det er trist, men selv om det er det, er det ogs litt interessant: jeg har ikke opplevd en slik sorgflelse siden kaninen min dde da jeg var ti r gammel. I alle r har jeg hatt problemer med skille flelser fra hverandre, og for meg som er vant til at alle vonde flelser kjennes likt ut, er dette annerledes. For det kjennes ikke ut som noe jeg har flt fr. Det er er gjennomgende, smertefull og naturlig sorg og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal hndtere det. Kanskje slik som alle andre mennesker gjr: grter og tar tida til hjelp.

Bortsett fra at jeg har hatt dden hengende over skuldrene de siste to ukene, har pskeferien vrt fantastisk. Og den har gtt alt for fort.

Jeg har 1/4 igjen av mitt frste r p studiet. Jeg er snart ferdig. Snart skal jeg flytte hjem. Men frst venter 4 eksamener og den frste er allerede p tirsdag.

Clown

I guess it's funnier from where you're standing
Cause from over here I missed the joke
Clear the way for my crash landing
I've done it again
Another number for your notes

I'd be smiling if I wasn't so desperate
I'd be patient if I had the time
I could stop and answer all of your questions
As soon as I find out
How I can move from the back of the line

I'll be your clown
Behind the glass
Go 'head and laugh
Cause it's funny
I would too if I saw me
I'll be your clown
On your favourite channel
My life's a circus circus
Round in circles
I'm selling outtonight

I'd be less angry if it was my decision
And the money was just rolling in
If I had more than my ambition
I'll have time for 'Please'
I'll have time for 'Thank you'
As soon as I win

From a distance my choice is simple
From a distance I can entertain
So you can see me
I put make-up on my face
But there's no way you can feel it
From so far away

Home is where the heart is

Jeg har begynt pakke. pakke p dette tidspunktet innbrer som regel pskeferie og hjemreise, det gjr det for meg og, men ikke bare det. Jeg har s vidt begynt pakke ned rommet mitt her i Trondheim. I morgen er jeg 3/4 ferdig med skoleret, og jeg er bittelitt nrmere bli ferdig utdannet. Bittelitt nrmere er mye mer enn det jeg var for et r siden. For litt mer enn et r siden kunne jeg ikke vente med pakke sammen tingene mine og reise fra Troms med halen (bokstavelig talt) mellom beina. Jeg mtte bort, jeg var ndt til komme meg unna barndomsbyen og hjemstedet mitt for sette ting i perspektiv. For meg var ikke det bli et alternativ, til tross for at jeg har hele livet mitt der. Og med det, mener jeg de menneskene som betyr mest for meg; de som jeg har kjent lengst og som har hjulpet meg p beina igjen etter utallige fall.

Fr jul bestemte jeg meg at jeg skulle tilbake. I begynnelsen lekte jeg bare med tanken; tenkte litt p hvordan det kom til bli flytte tilbake atter en gang, hvordan det ville vre fortsette studiet mitt hjemme og feire avslutningen sammen med familien min og bestevenner som jeg har kjent siden bestandig. For hver mned jeg har vrt i bartebyen, har jeg sett med lengsel hjemover. Hjem. Frste gang jeg flyttet vekk fra byen var jeg 17 r gammel, nesten 18, og jeg, vel, jeg flyktet. Jeg flyktet fra behandlingsapparatet, fra foreldre som flger med, fra ungdomspsykiatrisk og fra hele sullamitten. Det eneste jeg nsket var vre i fred og det var det ingen som lot meg vre. Alle skulle bestandig og til en hver tid, legge seg oppi alt. Jeg visste jo at det var til mitt eget beste, men Elefantstemmen kontrollerte hele meg og jeg ville bare vre alene. S jeg dro min vei. Jeg dro min vei og mtte dden i dra. I ettertid er jeg klar over at avgjrelsen jeg tok med reise min vei var basert p spiseforstyrrelsens kontroll over meg, men samtidig var det det smarteste jeg har gjort i hele mitt liv. For det frste inns jeg at jeg var syk. For det andre var det et hardt slag i magen se at de fleste av mine nrmeste gikk siste ret p videregende, skulle begynne studere og jeg var ikke engang halvveis. For det tredje bestemte jeg meg for forske bli bedre. Og for det fjerde: hadde det ikke vrt for min lille avstikker som kunne vrt det siste noen s av meg, hadde jeg aldri ftt dra til Capio Anoreksi Senter.Det reddet meg.

Jeg flyktet fra Troms forrige hst ogs. Jeg flyktet fordi det meste var for komplisert, fordi det var for mye dramatikk , for mye kaos og jeg hadde et enormt behov for komme meg bort. For en stund. Og for en stund var det ogs riktig. At jeg havnet i Trondheim var tilfeldig. For min del kunne jeg reist til Kina eller Australia eller hvor som helst, stedet spilte ingen rolle s lenge jeg kom meg vekk. At jeg valgte ske meg inn p sykepleiestudiet var ogs en tilfeldighet. I ni r ville jeg nemlig bli psykolog. I ni r var det det eneste jeg kunne tenke meg - bortsett fra vre skribent. I ni r var det det jeg drmte om, det jeg fokuserte p og jeg var helt sikker p at det var det riktige. Fram til ei natt i januar 2012. Jeg l vken hele natta og tenkte over hvorfor og hvordan, og da jeg sto opp dagen etterp, ville jeg ikke bli psykolog mer. Ved frokostbordet sa jeg til mamma og pappa: "Jeg har ombestemt meg. Jeg skal ikke bli psykolog allikevel. Jeg skal bli sykepleier." Foreldrene mine som ikke hadde hrt noe annet enn psykolog-ditt og psykolog-datt de siste rene, var forundret og litt lettet. Da samordna opptak pnet, skte jeg p studiet og jeg kom inn. Og her er jeg.

Her er jeg, i hvit uniform og stellefrakk, med bker om kroppens anatomi og ei pensumliste som er strre enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Men jeg har kommet hjem. Jeg har kommet riktig. Allerede etter tre uker visste jeg det. At dette var det,dette var det jeg ville og det ga hverdagen min mening.

Trondheim var en tilfeldighet. Studiet mitt ogs. Men hadde jeg ikke havnet her, hadde jeg aldri mtt min nvrende behandler og jeg hadde heller aldri opplevd bli tatt s serist. Jeg hadde nok heller ikke ftt navn p det som er galt - selv om det er sprsmlstegn bak flere av merkelappene. Hvis jeg ikke hadde reist min vei, hadde jeg ikke ftt den avstanden jeg trengte, det pusterommet, den tenkepausen jeg srt har hatt behov for.

Men n er det nok. Nr skoleret er ferdig, nr den siste eksamenen er levert, nr jeg har hatt avslutningsfest sammen med gruppa mi 13.juni, reiser jeg. Denne gangen reiser jeg hjem. Forhpentligvis blir jeg. Jeg har skt om overflytting og jeg hper at jeg kan fortsette andre ret i Troms. Kommer jeg ikke inn, vel, da finner jeg p noe annet. For jeg skal hjem. Jeg skal hjem til familien min, hjem til bestevenninner som alltid er og alltid vil vre, hjem til lillesster som holder p bli voksen, til lillebror, til hjertebyen og hjem til han som har lagd hull i murveggen min.

Stikkord:

These battle scars, don?t look like they?re fading

"Hvordan er det vre sykepleiestudent med tanken p arrene du brer p kroppen?" ~ "Hvordan er det g i uniform med korte armer?"

Ja, hvordan er det? Hvordan er det bre merker p kroppen, et kart over et liv, bre brkdeler av en historie utenp kroppen? Hvordan reagerer jeg p kommentarer, har noen, noen gang kommentert arrene mine? Hvordan takler jeg jobbe i helsevesenet, hvordan er det for meg g i uniform og gr det bra? Gr det fint ha vrt selvskader for s begynne i helsevesenet?

Svaret p flere av disse sprsmlene er ja.Ja, det gr bra g i uniform med korte armer, ja - det har hendt at jeg har ftt kommentarer og ja, det gr fint ha vrt selvskader en gang i fortiden for s jobbe innenfor helsesektoren. Det gr bra. Det er fullstendig mulig.

N har det seg snn at 1) Jeg har jobbet p sykehjem i over to r og jeg er med andre ord vant til vandre rundt i uniform og 2) Jeg tenker ikke s veldig ofte over at jeg har arr p armene mine. Det er perioder i livet mitt der jeg har tenkt mer eller mindre over dem, og det har gjerne vrt i sammenhenger der jeg har begynt undre p hva menneskene rundt meg tenker nr de ser armene eller lrene mine. S lenge jeg ikke tenker p hva andre mtte mene, bryr jeg meg ikke s veldig mye om det.

Da jeg begynte p skolen i hst, ble jeg plutselig oppmerksom p dette. P arrene mine, p kroppen min, p at jeg brer arrene p huden i stedet for inni meg. I et kull p 220 studenter flte jeg meg delvis malplassert og litt ukomfortabel, og jeg lurte fryktelig p hva andre ville tenke om meg. Jeg lurte p om noen kom til sende blikk (som for vrig er det verste), eller stille meg sprsml som jeg ikke kunne svare p. Men i dag, nr jeg er 3/4 ferdig med skoleret, har jeg fortsatt til gode f sprsml eller undrende blikk. Dette til tross for at vi er relativt "intime" p sykepleiestudiet; deler av undervisningen er praktisk og vi har gjort alt fra vaske hverandre mellom trne - til stelle ikke eksisterende sr p leggene til hverandre.

Av 220 studenter skal det godt gjres at jeg er den eneste med en vanskelig historie, det skal godt gjres at jeg er den eneste som har arr - uavhengige om de er synlige eller ikke. Og jeg er nok ikke den frste som spankulerer rundt i verden i kjoler uten ermer og som brer hele meg med stolthet.

De frste dagene i praksis tenkte jeg ogs bittelitt over det; hvilke reaksjoner jeg kom til f, enten fra de eldre eller fra de jeg skulle jobbe sammen med. Men vet dere hva? Ingen sa ett ord. Jeg tror nok det er en del som ser og som lurer p noe, men som ikke tr sprre. Snn har det vrt p jobb og: jeg har arrene mine, jeg gr i uniform og i blant deler jeg brkdeler av min historie til de menneskene rundt meg som jeg fler meg trygg p. Reaksjonene er ofte de samme: de fleste kjenner noen som kjenner noen, eller har vrt innom helsevesenet selv. Og i de alle fleste tilfeller blir jeg mtt med respekt for det indivitet jeg er. For det er det en snn jobb ofte dreier seg om: vise aksept for at vi er forskjellige og at vi alle vrer med oss historier og erfaringer som preger oss i strre eller mindre grad.

Nr det gjelder selvskading og "livet", tenker jeg at i de fleste tilfeller er detterskler som m ns og som m passeres. Nye milepler, nye dorstokkmiler som m tas og vi m ut av komfortsonen vr. Det er vanskelig bli komfortabel med arrene man har med mindre man tr prve.

NB! Det m huskes p at jeg ikke brer ferske sr. Gjr man det, br man tenke seg en, to og tre ganger om fr man evt. velger et yrke eller ei studieretning der hygiene er en viktig del av arbeidet.

Stikkord:

et pbegynnende farvel

For ca. tre uker siden fikk jeg en telefon fra mamma som jeg har gruet meg til de to siste rene: "Jeg ringer deg fordi du m f vite hvordan sta er," sa mamma og jeg visste med en gang hva det gjaldt. Han skal d, tenkte jeg, han kommer til d. Snart. Herregud, han kommer til d fra meg. "Det gjelder Caro," fortsatte hun, "han er ikke snn som han har vrt. Han har endret seg veldig, det begynte en liten stund etter at du var hjemme for feire din fars 50 rsdag. Han kommer ikke lpende mot oss, han vil ikke g turer, han ligger bare der og han har vondt. Pappa har vrt hos dyrelegen med ham og han har ftt medisiner. 14.mars skal de ha evaluering, men det ser ut som det bare gr en vei..."

Fattet og rolig fullfrte jeg samtalen med min mor, fr jeg krllet meg sammen under dyna, med puta i armene mine og jeg grt resten av kvelden.

For dere som lurer p hvem Caro er, s er det alts verdens fineste, nydeligste og elskverdige skapning. Det er familiehunden vr, verdens gladeste Flat Coated Retriever som jeg har elsket siden han ble vrt familiemedlem i en alder av tte uker for nesten elleve r siden. Vi fikk ham i 2002, jeg var tolv, lillebror ti, lillesster seks r og han var bitteliten. Over halve livet mitt har han vrt en del av det.

hsten 2002. Baby-Caro, lillesster og jeg.

Dden er en naturlig ting og bestekameraten min er gammel, det er det ikke tvil om. Pelsen hans begynte f hvite striper for noen r siden, men alderen hans har vrt enkel glemme fordi han alltid har vrt s livlig. Selv som tiring danset han rundt som en valp, og til tross for at han er en stor hund, er det umulig ikke like ham.

Selv om jeg har hatt et enormt sttteapparat rundt meg i den perioden jeg har vrt drligst; fantastiske venner og fantastisk familie som har stilt opp og som har gjort alt de kunne for at jeg skulle f det bedre, er det ingenting som kan mle seg med den trsten og roen en hund kan gi. Han har ligget i senga sammen med meg, slikket vekk trene mine, jeg har grtt i pelsen hans, han har vrt der, hver eneste dag og det er ingenting som er s fint som komme hjem til en hund som elsker deg betingelseslst og som viser det s tydelig at hele kroppen danser fram og tilbake.

I perioder var det bare meg og ham. Da jeg var hjemme i perioder mens jeg var under behandling i Fredrikstad, var han den som alltid holdt meg med selskap. Han var den som var hjemme da jeg skulle spise, han var den som gjorde at jeg ikke var alene og hvis jeg var sint eller frustrert eller ikke fikk til, kjeftet han ikke eller maste p at jeg mtte skyndte meg med bli frisk - i stedet for satt han ved siden av meg, med tlmodige yne og bare ventet.

Han kan alle mine hemmeligheter. All min frustrasjon rundt kjrester som ikke har vart, all frustrasjon med mat som jeg ikke har ftt til, oppgaver som jeg ikke har mestret, ting som har vrt vanskelig, gleder jeg har hatt, fantastiske stunder - alle sammen har jeg delt med ham og han har vrt sammen med meg i mange av dem. Sjeldent har jeg vrt s glad som de gangene vi har lpt sammen langs fjrasteinene og jeg har ledd av de pussige, merkverdige og fantastiske pfunnene hans.

I fjor sommer var det bare oss.Da han fylte ti, syntes jeg det var ppasselig med en bursdagshatt som lillebrors kjreste kjpte da hun feiret sin 18rsdag. Samme sommeren svmte han for frste gang. Kanskje han allerede da visste at det ikke ville bli flere slike dager, kanskje han allerede da visste at det snart ville vre for sent. Hva vet jeg.

Om ei uke reiser jeg hjem p pskeferie og jeg ser inderlig fram til det. Men jeg gruer meg ogs. For dette kommer til vre de siste dagene jeg fr tilbinge med en sjokoladebrun retriever som for et halvr siden kom dansende imot meg i yttergangen og kysset meg i hele ansiktet for vise at han er glad for se meg igjen. Denne pska skal jeg ta farvel med min bestevenn. Han danser ikke lengre. Det blir godt for ham slippe. Og mens jeg grter av sorg om nettene og gruer meg til de dagene som kommer, dagene der lyden av lpende labber bare vil vre et ekko fra fortiden, kan jeg i det minste vre glad for at han har hatt et fantastisk liv. Han har hatt gode og lykkelige dager, og jeg var med p gi ham dem.

Stikkord:

Syv dager.

P den ttende dagen klarte jeg ikke mer og knakk sammen.

I syv dager har jeg vrt ultrastrukturert, supermotivert, ddsflink og s aktiv som jeg ikke har vrt p s lenge jeg kan huske. Fire av fire mulige dager p skolen fant jeg meg selv p skolebenken med nesa plantet i notatblokken, anatomiboka, oppgavearket eller i diskusjon med medstudenter. S mange dager har jeg ikke vrt p skolen i strekk siden skolestart - bortsett fra praksisperioden, der jeg egentlig ikke hadde noe annet valg hvis jeg skulle best - og best bde skulle jeg og gjorde jeg.

I syv dager har jeg vrt ute av huset jeg bor i. S mange dager p rad har jeg ikke vrt utenfor drene siden jeg var hjemme til jul. Nr jeg er hjemme har det sin naturlige forklaring fordi jeg pendler mellom barndomshjemmet der mamma og pappa bor og kjrestens leilighet.

I syv dager har jeg hatt det skikkelig bra. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har 1) Vrt gira p prosjektet som jeg har bestemt meg f til, 2) er en placeboeffekt, eller3) det bare er snn. Egentlig spiller det ikke noen rolle, for det har vrt fint. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde syv gode dager p rad. Og de negative tankene har meldt sin ankomst, men jeg har vist dem fingeren og sagt til meg selv: "ikke la negativiteten og bekymringene og alt tullet du tenker p til en hver tid delegge."

Jeg vet ikke om dere forstr eller kan tenke dere hvilken bragd det er for meg st opp hver dag, komme meg ut dren fr klokken 16.00 (ofte orker jeg ikke g ut s seint heller for da har hele dagen liksom gtt sin vei uansett og det er ikke noe poeng...), lese pensumlitteratur som folk flest og henge med i svingene. Jeg vet ikke om dere vet hvor enormt det er f til skyve bort de negative tankene eller bare ignorere dem og fortsette kjre samme lpet. Folk flest tenker ikke over dette. For folk flest er det helt normalt orke bde det ene og det andre; gjerne fritidsaktiviteter, sosiale sammenkomster og andre hyggelige greier etter endt arbeidsdag eller skoledag. For folk flest er det helt normalt g ut dren flere ganger om dagen og man tenker gjerne ikke over det. For meg er det ikke snn.

Den eneste grunnen til at jeg har klart meg gjennom tre r p videregende (5 for min del og et r p folkehgskole) er fordi jeg har hatt lrere som har tilrettelagt litt her og der, og jeg har vrt flink til skippertak. Jeg har flytt enormt mye p at jeg er flink av natur, at jeg har god hukommelse og er flink til snakke for meg. Dette kan man ikke flyte p p universitetet eller hgskolen. Det finnes en form for tilrettelegging, men eksamen m man ha og eksamen er hundrevis av sider medpensum. Og for st, m man lese. Det er vanskelig lese nr hodet er fylt med alt mulig annet, for eksempel en konstant frykt for bli forlatt av de menneskene man elsker mest eller at jorda skal bli truffet av en komet, eller nr man blir s overmannet av alt sammen snn at man ender opp i fosterstilling i senga.

Men disse syv dagene, disse har vrt s enorme og jeg er s stolt. Og sliten. Det kjennes ut som jeg har lpt maraton syv dager p rad (inkludert helga) og det er derfor ikke rart at jeg fler meg ufattelig utmattet og sliten i dag. Allikevel har jeg ftt det til. Allikevel har jeg klart det, jeg har mestret denne dagen ogs og hadde det ikke vrt for at jeg skal p skolen, trening og full pakke i morgen ogs, s skulle jeg danset seiersdans hele natten.

Hurra, hurra.

Prosjekt: oppussing.

I litt over et r har jeg lekt med tanken om f et litt mer strukturert liv, uten at jeg har gjort et helhjertet forsk for f det til. Jeg har egentlig gitt opp fr jeg har begynt, rett og slett fordi jeg har vrt livredd for hva fokusere p enkelte omrder vil gjre med meg. For nr jeg sier at jeg har lekt med tanken p f et strukturert liv, tenker jeg i hovedsak p dette med kosthold, fysisk aktivitet og hvile - og finne en balanse som fungerer for meg slik at jeg kan ha det best mulig.

Det har seg snn at jeg har slitt med angst i 16 r og jeg har slitt med depresjoner i 10 av disse rene. Nr jeg skriver det ned og ser det svart p hvitt, fler jeg meg eldgammel. Men jeg er bare 22 r og i blant fler jeg meg som jeg er nrmere sytti. Bde fordi det ikke alltid er like enkelt vre p innsiden av hodet mitt, men ogs fordi det som har vrt og som er vanskelig, har forplantet seg fysisk i kroppen min de siste to rene. Jeg er mye sliten, jeg sover ekstremt mye - jeg kan sove i fire dager i strekk (dopauser, matpauser etc selvflgelig) og jeg har ofte vondt i musklene og skjelettet mitt. Ofte sover jeg s mye fordi det er enklere for meg vre i drmmeland enn mte realitetene. Alle tingene gjr snn at jeg i perioder har bra livskvalitet - nr jeg er i en ok periode naturligvis, mens i andre perioder er det absolutt ingenting skryte av. Generelt sett fler jeg ikke at jeg fr gjort alt jeg nsker gjre, og det er jo ikke s rart nr jeg bruker ufattelig mye tid p for eksempel sove.

Etter anoreksien fikk jeg aldri bygget kroppen min ordentlig opp igjen, og det er ikke akkurat snn at kostholdet mitt og min mangel p fysisk aktivitet har gjort den fysiske formen noe bedre. Men jeg kom til et punkt der jeg bare "ikke brydde meg". Og det var fint og bra og riktig for en periode, men det m sies at det er grenser for hvor lenge man kan leve p sjokolade til middag og sukker til frokost. P grunn av min forhistorie som anorektiker, har jeg ikke orket bruke energi p f alt p stell igjen fordi jeg har vrt redd for tilbakefall. spise sukker er flott og fint, men man kan ikke leve p det. Jeg har strengt tatt levd p tull i et og et halvt r, og det har ikke akkurat forbedret 1)smertene i kroppen, 2)angsten og 3)depresjonen. Ikke har det gitt meg overskudd til ha dager som varer i mer enn 7 timer heller. N har det ikke ftt noen konsekvenser for vekt, hud eller andre synlige ting, s jeg har ikke tatt tak i det. Jeg har ikke orket. Det er rart hvordan alt til syvende og sist blir et ork nr man vet hvor hardt man m jobbe for f det til uten tr feil. Og med tr feil mener jeg ikke spise ei halv sjokoladekake p en tirsdag - jeg tenker litt mer p anoreksien. For alt jeg har tenkt og alt jeg har flt ligger lagret i kroppen min, og jeg har vrt redd for hva som ville skje hvis jeg skulle begynne tenke p hva jeg spiser, redd for at anoreksien skulle blusse opp igjen i det jeg meldte meg inn p et treningssenter igjenog engstelig for at jeg plutselig er Annika anno 2008 igjen. Det er det siste jeg vil.

Heldigvis har jeg andre verkty med meg n, enn det jeg hadde i for tte r siden.

rsaken til dette innlegget er en ting: jeg har begynt med et prosjekt.Jeg er tre dager inne i det n. Det er ikke noe skryte av, men det er en start.

Dere skjnner, i hst s legen min alvorlig p meg og ba meg om gjre en ting: "Du m legge om kostholdet ditt, Annika. Du vil sannsynligvis f mer overskudd og det vil mulig ha en positiv effekt p humret ditt." Jeg nikket bare: "Du har kanskje rett, men hva om jeg plutselig blir spiseforstyrret igjen?" Legen min trakk p skuldrene og sa: "Det tror jeg ikke, og skulle det s vre, har du behandlingsapparatet rundt deg som kan fange deg opp. Dessuten tror jeg at du har kommet s langt at du er i stand til se signalene og du er i stand til be om hjelp selv. S jeg synes du skal prve."

Javel. Etter timen satt jeg p en benk og spiste sjokolade mens jeg tenkte over saken og fant ut at hun hadde rett. Dessuten viste det seg at jeg holdt (og holder) p utvikle jernanemi p grunn av det sukkerbaserte kostholdet mitt.

S var jeg hos behandleren min p nyret og jeg fortalte ham at jeg vurderte begynne trene litt igjen. "Det er lurt," sa han, "Vi har forsket p det her p stmarka nr det gjelder depresjon, terapi og fysisk aktivitet. Det ble brukt to grupper pasienter som slet med depresjoner der den ene kun drev med fysisk aktivitet og den andre kun gikk i terapi. Resultatet var omtrent like bra etter den gitte perioden."

Etter min tredje runde med betennelse i skuldermuskulaturen og noen skrekkelige ulumskheter i korsryggen, dro jeg til en kiropraktor. Han ga meg denne beskjeden: "Du har drlig holdning. Muskulaturen din i ryggen er s svak at den ikke sttter ryggsyla godt nok. Du m komme i gang med trening."

Beskjedene har lenge vrt klare og tydelige, bde fra mamma, fra fastlegen og behandleren min - han som behandler det psykiske. Jeg har hrt dem, men jeg har ikke orket gjre noe med det. Allikevel bestemte jeg meg i januar for melde meg inn p SATS og etter ha trent en - to ganger i uka i seks uker, har smertene mine blitt bedre. Av en eller annen grunn har jeg et par dager klart gjre om depresjonen og desperasjonen til energi, og jeg trodde ikke jeg kunne.

Depresjonen gir deg ikke lyst til noenting, og hvis den gir deg noen lyster, s er det 1) ligge i senga for alltid og 2) ikke gjre noe.

Jeg tror at vi alle kommer til et punkt der nok faktisk blir nok. Jeg har likt tro at "bare" g i behandling og jobbe litt med tankene utenom har vrt nok, men skal jeg ha det bra i mer enn en dag av gangen, m noen elimentre ting p plass og disse er: aktivitet, hvile og kosthold. Jeg er veldig lik min far og for at han skal fungere optimalt, m han ha rutiner. Matrutiner, soverutiner og treningsrutiner. Uten disse fungerer han ikke og det kan hende det er snn for meg og. Vi fr se.

S jeg har bestemt meg. Jeg har begynt et prosjekt som jeg kaller.... ekstrem oppussing. Dette er like mye et forskningsprosjekt for min egen del for finne ut hvordan jeg kommer til fle meg fysisk og psykisk, som det er et "prosjekt." N har det seg snn at jeg legger planer i st og vest som ikke lar seg gjennomfre, men dette har jeg faktisk troen p. I tillegg har jeg presentert tankene mine for mamma og hun var positiv til det hele.

Planen er: I 30 dager (i frste omgang) skal jeg flge rdene til legen min (normal mat, vitaminer og ta jerntabletter), behandleren min (nok hvile og IKKE for mye, aktivitet fordi det er bra for depresjonen og angsten) og til kiropraktoren (trene kjernemuskulatur for bedre holdning og minske smerter i ryggen). Jeg skal skrive litt hver dag i dagboka for dokumentere hvordan jeg fler meg p kvelden og evaluere hver 7. dag.

Virker det ambisist? Ugjennomkommelig? Nei, egentlig ikke. Jeg skal bare endre litt p hvordan jeg prioriterer og heller gjre det normale mennesker gjr hver dag uten tenke p det. Det er kanskje ikke s spennende for dere lese hvordan fysisk aktivitet og et stabilt blodsukker pvirker psyken, men det er ufattelig spennende for meg!

PS. Jeg har ingen forventinger.

Livet, dere.

Det er rart hvordan en blogg som, i utgangspunktet absolutt ikke skulle handle om spiseforstyrrelser og sykdom, fort blir til det allikevel. Eller kanskje det bare er meg, kanskje bare i mitt tilfelle, fordi jeg s lenge har levd min egen historie (naturlig nok) og fordi veldig mye av denne historien handler om ha det vanskelig. Selv om jeg har vrt frisk fra anoreksien i to r (hurra igjen!), lever jeg fortsatt mitt oppe i denne fortellingen som dreier seg om , nettopp, ha det vanskelig. For jeg har det mye vanskelig. Kanskje vil dere lese om det, kanskje ikke. Kanskje vil dere heller lese historien (som jeg ikke kan skrive), denne fortellingen om hun som plutselig fikk en spiseforstyrrelse og s, kabooom, ble hun frisk igjen etter fem r.

Jeg kan ikke skrive den fordi den ikke er sann.

I dag har jeg ikke lyst til skrive om ha det vanskelig. Jeg vil heller vise dere bruddstykker av livet.

"i have wanted to kill myself a hundred times, but somehow I am still inlove with life." - Voltaire

Dette er printscreen fra en serie "How the universe works" ~ men jeg syntes det passet s fint her. For snn er det, i alle fall for min del. Jo mer jeg lrer, jo mer jeg lever, desto mindre skjnner jeg. Allikevel er det vakkert. Allikevel ler jeg etter slag p slagmarken, etter ha falt p mine knr, ftt skrubbsr og flere arr - og jeg har tenkt til fortsette med det. Jeg har tenkt til fortsette reise meg. For det er snn, at det vil komme perioder for alle mennesker der vi nsker gi opp. Jeg har en ting si til det: Ikke gjr det. Hva enn du gjr, ikke gi opp. Av og til tenker jeg at vi aldri fr mer enn vi tler. S dette, hva det n enn er, dette klarer du ogs. Fordi du tler det. Du er sterk.

Dette er en klisje, men det er ogs fakta: livet er en berg-og dalbane. Det gr opp og ned for alle. Og n er det snn, at hvis man ikke har noen oppturer og nedturer i livet sitt, s betyr det sannsynligvis at du er dd. Dette handler ikke om dden, men om livet.

og nr det gjelder disse klisjeene, leder det meg inn p et annet omrde som jeg er fan av: kjrligheten. Jeg har alltid hatet klisjeer; jeg hatet disse s mye at jeg endte opp med lage mine egne, negative klisjeer i tekstene jeg har skrevet opp gjennom rene. Klisjee betyr rett og slett at noe er brukt s mange ganger at det har blitt "oppbrukt" og kjedelig. Men klisjeer er ikke kjedelige. Ikke de ordentlige, de virkelige, de som vi mter i hverdagen. rsaken til at jeg hatet klisjeer er enkel: de fantes ikke, det er bullshit som noen har funnet opp, det er det vi nsker oppleve. I 2011 opplevde jeg til min store forskrekkelse at alle klisjeene er virkelige. At det faktisk gikk an savne noen fr de har dratt fra deg, det er mulig lengte etter noen i det de sier farvel og det gr an begynne grte fordi noen sier at de elsker deg. Det gr an! Det er ogs mulig finne noen som liker deg for alle dine feil, alle dine mangler og for all bagasjen du mtte bre med deg. Det trodde ikke jeg. Jeg trodde at idet jeg viste brkdeler av den jeg egentlig er, s ville vedkommet forsvinne. Snn var det ikke.

Av alt jeg har levd og av alt jeg har lrt, er det en ting som gr igjen: tro. Ikke p Gud (jo, det ogs hvis det er riktig for deg), ikke p mamma eller pappa (joda, i blant), ikke p vennene dine eller p lrebkene dine eller p en professor p universitetet, ikke p helsevesenet eller p en politiker. tro p seg selv. N mener jeg ikke at du ikke skal tro p de rundt deg nr de sier at du kan f til noe eller at du skal stenge rd og omgivelser ute. I blant trenger vi alle at noen tror p oss nr vi ikke tror p oss selv, i blant trenger vi alle hender som lfter og som kjemper kamper sammen med deg, telefoner som ringer bare for sjekke om du er okei og en stemme som forteller deg at du er viktig. Alle trenger det. Men skal man klare noe, skal man f noe til, er man ndt til tro p det selv. Man m prve, man m feile og man m, til syvende og sist, gjre det selv. For veien m gs, og det er du som m gjre det alene. Det er fint med en heiagjeng som backer en opp, det er fint med de som holder ut, men til slutt er det en selv som m gjre drittarbeidet. Ingen kan gjre deg frisk for deg. Ingen kan endre hvordan du tenker. Ingen kan bestemme hvilken vei du skal g.

Alt er mulig. Det umulige tar bare litt lengre tid.

Stikkord:

730 dager med frihet.

Det er nesten for godt til vre sant. Det er magisk, det er det utenkelige og uoppnelige p samme tid. Hvis noen hadde sagt til meg for fem r siden: "Du kommer til vre tjueto, p ditt tjuetredje r, vre forelsket i en mann som er forelsket i deg ogs, vre student og du kan spise sjokoladekake p kafe" - hadde jeg ledd hnlig og sannsynligvis oppfattet det som en alvorlig trussel mot min eksistens. Sannsynligvis hadde jeg blitt sinna, bitter og kanskje frustrert. Kanskje hadde jeg skreket inni meg: "ingen tar meg alvorlig" og kanskje ville det ogs stemt der og da. Jeg ville aldri tenkt at denne personen har rett og jeg ville aldri turt tro at det kanskje kunne bli snn for meg. Aldri tenkte jeg det. Ikke en eneste gang.

Det er et mirakel: Jeg har vrt frisk i to r.

For meg betyr det 730 dager uten telle eller fokusere p hvor mange kalorier det er i maten jeg spiser. 730 dager uten la vekta bestemme hvordan jeg fler meg den dagen; uten la vekta avgjre hvordan humret mitt kommer til vre, 730 dager med en velfungerende kropp, 730 dager med et klart og fokusert hode, 730 dager der jeg har ftt meg selv tilbake p godt og vondt. I disse 730 dagene har jeg hndtert livet uten bruke maten som kommunikasjon. Jeg har hndtert livet uten ty til maten nr ting har vrt vanskelig og kaotisk. Jeg har hndtert livet uten g tilbake til gamle mestringsstrategier nr jeg ikke har visst hva jeg skulle gjre.

For meg har det vrt 730 dager uten rus.

Man kan si mye om spiseforstyrrelser og matproblematikk, men det er uten tvil en form for rus(misbruk). Det er, p lik linje med rusmidler, en form for avhengighet og tro meg, det er fullstendig mulig ruse seg p sult eller overspising eller oppkast. Jeg har vrt en matmisbruker og n er jeg fri.

Det er selvsagt dager der jeg veier meg, jeg og. Det er dager der jeg synes at jeg er tjukk, dager der jeg irriterer meg over cellulittene p lrene, dager der jeg tenker at det ville vrt en god ide fikse litt p puppene mine, det er dager der jeg er forbannet og sint og lei meg, det er dager der gamle tanker som jeg har tenkt i ufattelig mange r dukker opp igjen og det er dager der jeg plutselig fr et hardt slag i magen og drlig samvittighet for ha spist et eller annet. Men dette er normalt. Jeg er jo jente, jeg er kvinne og det er svrt vanskelig g gjennom livet uten bli bombadert av massemedia. Allikevel betyr ikke dette at jeg holder p falle tilbake. Jeg er alltid litt var, men det har n gtt 2 r og jeg er fortstatt plantet med begge beina p jorda.

bli frisk betyr ikke at livet blir perfekt. Men det betyr at det er plass til s mye, mye mer i livet enn mat.

S, takk. Takk til alle som har vrt der. Takk til dere som har lest ordene mine og fulgt kampen min fra jeg ble innlagt i Fredrikstad i januar 2009. Takk til Capio som lrte meg veien og til den kloke damen i tredje etasje. Takk til skattebetalere som har gjort det mulig for meg f hjelp, takk til Helse-Norge p godt og vondt (dere har gitt meg de erfaringene jeg trenger). Takk til mamma og pappa som aldri har gitt meg opp og som p et magisk vis alltid har visst at jeg kom til klare det. Takk til lillebror og lillesster som har holdt ut alle disse rene og som fortsatt er svrt oppegende og ressurssterke mennesker. Takk til Inger som har sttt med min side siden vi ble kjent med hverandre for 16 r siden, takk til Merete, Sofie, Helle og Sunniva. Takk til andre venner og familiemedlemmer som alltid har hatt troen, selv om vi ikke har snakket s mye om det. Jeg har visst allikevel. Og takk til kjresten som holder ut nr jeg har behov for snakke om de samme tingene gang p gang. For selv om jeg er frisk, betyr det ikke at jeg ikke har behov for snakke om historien min. Det er fint ha noen som lytter.

Det er enklere snakke om det nr man har ftt litt avstand. Og n, endelig, begynner jeg fle at anoreksien hrer fortiden til.

Stikkord:

Alle gode ting er en pause.

P et tidspunkt orket jeg bare ikke blogge mer. Av en eller annen grunn (kanskje naturlig nok), er det ikke s morsomt eksponere seg selv for mennesker til en hver tid. Som jeg tror jeg sa da jeg avsluttet den forrige bloggen min: "Man kommer til et punkt der det ikke lengre er noen vits i eksponere sin egen person." Det var spennende blogge da jeg hadde anoreksi. Spennende i den forstand at jeg faktisk trengte det til en viss grad. Sttten leserne ga meg, ga meg styrke til fortsette. Og det at jeg var s bestemt p at jeg skulle klare det og publiserte det, frte til at jeg ikke turte skuffe leserne mine med falle tilbake. Jeg klarte det jo og.

Livet mitt er ikke s spennende. Det er spennende nok for meg, men det er ikke s spennende at jeg ser poenget i fortelle mennesker hva som skjer. ta bilder av hva jeg har spist til middag er ikke interessant. Jeg kommer aldri til bli rosablogger, for noe mer grrkjedelig og overfladisk enn outfits, trutmunnbilder og s videre, kan jeg ikke tenke meg. Bloggverden er overfladisk. Det er spennende lese om noen som kjemper for seg selv eller sine, det er spennende lese innlegg av mennesker som har meninger og interesser som de brenner for og det er spennende lese om mennesker som har noe formidle. Men det er ikke spennende lese destruktive blogger om personer som str p samme sted uten noen forandring i nesten ti r, det er ikke spennende lese fitnessblogger og det er ikke spennende lese rosablogger.

Livet er mer enn blogging. Nei, jeg har ikke sluttet skrive. Jeg har ikke sluttet blogge, selv om jeg ikke har skrevet p flere uker (nja, det nrmer seg vel mneder). Det er bare det at jeg blogger nr jeg selv vil. Og i det siste har det ikke akkurat vrt s veldig ofte.

Jeg tror det er flere grunner til det. For det frste, har hsten vrt ganske tff. I november startet jeg opp i behandling igjen, p Nidaros DPS, og den nye behandleren min er bokstavelig talt awesome. Han er veldig, veldig dyktig. Lurer dere p hvorfor jeg ikke har skrevet noe om det? Vel. Det er faktisk ikke s mye skrive. Jeg holder p med utredning. Det vil si at vi prver finne ut hva som faktisk feiler meg. Hva som egentlig er galt. Hvorfor? Fordi jeg selv nsker det. Jeg nsker det fordi jeg, til neste r, har slitt med depresjoner i 10 r. Jubileum! Etter 6 1/2 r i systemet, er det p tide komme fram til noe. Og akkurat snn som de som har diabetes eller andre kroniske sykdommer, er det viktig vite hva som er galtsnn at man kan forebygge, ta sine forhndsregler og finne ut hvordan man kan leve med problemet eller sykdommen p best mulig mte. Det er det jeg prver lre meg.

For det andre er jeg i praksis. De siste fire ukene p skolen har jeg vrt utplassert p et sykehjem utenfor Trondheim, og det er slitsomt. Dagene mine er morsomme, lrerike og jeg trives veldig godt, men dagene mine er ogs s lange at nr jeg kommer hjem, er det natta for min del.

Vel, vel. N er det jul og jeg har blitt syk igjen. Har mistet stemmen - dette er fryktelig slitsomt for en spass prateglad person som meg. Jeg skulle egentlig bruke jula mi til jobbe (og vre sammen med venner og kjresten), men n som ingen hrer hva jeg sier, har jeg ikke noe annet valg enn holde meg hjemme. Jaja, det blir i alle fall stille i heimen.

09.11.2012

Nei, god ettermiddag! Til en forandring tenkte jeg kanskje at jeg skulle skrive noe her (HE HE HE). For avkrefte det med det samme: jeg er ikke dd. Langt i fra. Jeg har bare hatt eksamen og er hjemme i Troms, og nr jeg er hjemme, har jeg egentlig ikke tid til noenting. Jeg har lovd dere to innlegg: et innlegg om sykepleiestudiet - hvordan det er oppbyd osv og et om hvordan det er studere innenfor helsefag nr man har arr p armene. Det kommer. Jeg m bare hente fram blogglysten igjen. Nr man ikke har skrevet p en liten stund forsvinner den liksom bittelitt.

Et kjempefint bilde av meg like fr eksamen.


Dagen fr eksamen satt jeg forresten barnevakt for Laffen. Det var ikke s veldig koselig fordi han nekter ligge i ro, men han er st da.

Hvis dere lurer p hva jeg gjr hjemme i Troms igjen, har jeg et par forklaringer p det: 1. Fordi det var vanskeligere bli student enn jeg trodde og fordi jeg fikk det vanskeligere enn jeg trodde jeg kom til f det, utsatte jeg den store stygge anatomi-ulven til neste semester. Jeg har med andre ord hatt en eksamen (og er ferdig med dette semesterets eksamensfjas) og mellom den ene eksamen (som jeg har hatt) og den andre som resten av kullet mitt hadde i gr, har det vrt et ganske langt opphold. Med absolutt ingenting. S jeg dro hjem. 2. jeg har familiesavn. 3. Bestevennene mine bor i Troms. 4. Mannfolket mitt gjr det samme.

Eksamen gikk forresten rimelig bra. Jeg ble positivt overrasket. Av at jeg overlevde, mener jeg.


S. N er det fredag og jeg ser p serier og gleder meg til sove. Snapchat?! Add me: Cantolun.

En fredag i oktober

Siden sist (tror det er hele to dager siden!) har det helt klart blitt vinter. N skal det sies at vinteren ikke akkurat er favorittrsitida mi, allikevel fler jeg at man aldri blir for gammel til glede seg over den frste snen. Jeg og Stine (den ene roomien min) sto utenfor huset en kveld da det begynte sn, og jeg kunne ikke gjre annet enn danse litt p parkeringsplassen. Dessverre ble jeg skuffa. Den frste snen p Ranheim var mer haggel, ikke store fine snfnugg. Den frste snen skal vre fin! Alt er debelagt (sutremunn)

Dette bildet tok jeg da jeg gikk til butikken en dag. Jeg bor p landet og jeg synes det er ganske ok.


Her gr jeg til butikken. Dette er ", s glad jeg er for at det er slaps p veiene" ansiktet mitt. Se nye, jeg har ftt spiraler i rene. De er hele 2 mm.Det var ikke s veldig behagelig stappe de inn i reflippene. Og ja, tunga mi er bl/grnn takket vre noen sukkerty som jeg fikk i bursdagsgave. Fascinerende.

Det er en fredag i oktober, den siste faktisk, en fredag i eksamenstida. Jeg m innrmme at jeg har forsmt smittevernrutiner i samfunnet og helsetjeneste framfor se ste dyrevideoer p youtube av en mann som jobbet med lver og som var en del av flokken, se norske talenter, lage snmann og se King Kong mens jeg har strikket for harde livet. Men det m vre lov kose seg.

Dessuten har jeg en gledelig nyhet! Har dere sett den grusomme reklamen med han mannen som snakker p innpust og utpust? Den som snakker s fint om rmme p flaske? Jeg og Stine har sett reklamen i flere uker n og irritert oss over to ting: mannen p tv og at vi ikke har funnet rmme p flaske i butikkene enda. Men i dag, i dag fant vi det! Det var en lykkens dag inntil flaska skulle pnes. Jeg er ikke overbevist.

De siste dagene har jeg tenkt litt om mye forskjellig. Kan ikke skryte over at jeg har kommet fram til noe unikt eller livsendrende for andre mennesker akkurat, men jeg har i det minste kommet fram til et par konklusjoner: 1. Hvorfor fr man ikke hund p resept?Det er ingenting som gjr meg i s godt humr som en hund og jeg er skikkelig heldig, for jeg har nesten to hunder. Jeg har hunden hjemme i Troms hos mamma og pappa - han er den beste medisinen jeg har. Ingen antidepressiva slr det. Og i tillegg har jeg valpesnusken til naboen som jeg fr lne hvis jeg vil. Han er den fineste. g tur sammen med snuskelusken gjr meg lykkelig, fordi verden er som en lekeplass for ham. Ingenting er s morsomt som nr jeg faller overende i snen og han kan hoppe p meg mens han river i jakka mi og stikker av med lua som tilfeldigvis falt av i det jeg datt. Det hele er s sjarmerende at jeg ikke kan gjre noe annet enn le.

2. Alle mennsker ville sikkert hatt det litt bedre hvis de er sammen med barn i blant. Husvertens barnebarn er en gutt p 4 og ei jente som nesten er 7 r gammel, og de er helskjnne. 4 ringen har vrt min lekekamerat i hele hst, og i dag lagde vi snmann. Det fascinerer meg hvor oppslukte de blir i det de gjr og de gjr det helhjertet, synes resultatet blir fint uansett om snmannen er skeiv og henger med hodet (og selv om snmannen har smeltet bort i lpet av kvelden). Gutten p 4: "Kan du lage ei snkule te m?" Jeg: "Klart kain!" Jenta p nesten 7: "S go' du e til lage snkule! No vet kossn ska lage dem."

Jeg er helt sikker p at barn i seg selv er en liten medisin, i alle fall hvis man tr sl seg litt ls og leke med dem. Det er lenge siden jeg sluttet leke og de eneste gangene jeg gjr det, er nr jeg er sammen med guddatteren min p 7 eller sitter barnevakt (begge deler skjer alt for sjeldent). Jeg burde vre mer sammen med barn. De gjr meg glade. leke gjr meg glad. se barn leke gjr meg glad. Alle burde leke mer, helt garantert.

Og dere! Jeg synes det er kjempehyggelig nr dere spr om det er noe jeg kan skrive om. S gjr det. Spr om noe (det br helst vre noe jeg kan noe om da, ikke spr meg om jeg kan skrive litt om plantefloraen og bruke de latinske navnene) - og jeg skal prve lage noe ut av det. Til deg som lurer p om jeg kan skrive om studiet mitt: I will. Det kommer i lpet av de nrmeste dagene.

Stikkord:

Livets harde realiteter

Ksdkjshgs. Ei uke til eksamen dere! Ei uke! WRL. Neida. Joda! Heldigvis er eksamen skriftlig og siden jeg bare skal ha en eksamen dette halvret, har jeg ikke rett til klage (uansett er det ikke noen grunn til gjre det, jeg studerer jo det jeg vil og jeg elsker studiet mitt!) Hvis dere lurer p om jeg trives med sykepleien: JA. Jeg trives kjempegodt. Jeg har valgt helt riktig og det finnes ikke et eneste fag som jeg synes er kjedelig. Selv om jeg hangler litt inni mellom og synes det er kjempevanskelig komme meg p skolen, s er det ingenting annet jeg kunne tenke meg gjre. Det er s spennende og givende.

Slik er dagene mine for tiden:

Jeg har lest alt for mye om sykdommer i fordyelsessystemet og om diar. Alle sykdommer i fordyelsessystemet innebrer gjerne en ting og gjett hva! DIARE. Jeg trodde at diarvar, nettopp, diar, en snn greie med ls avfring som man har en gang i blant. S feil kan man ta. Jeg kan gjerne fortelle dere om alle de ulike formene, men det er nok ikke alle som har s f hemninger som jeg og som er s herdet som det jeg har blitt etter ha jobbet med demente og p sykehjem, s jeg tror jeg dropper det.

Nr det gjelder sykdommer i fordyelsessystemet og den elskverdige diaren, har jeg bare en ting si:

Ta deg en bolle!

Men det er mye gy og. I gr, for eksempel, valgte vi praksisplasser. Jeg skal nemlig ut i praksis i 10 uker fra slutten av november. Det er sykehjemspraksis, og til tross for at jeg har jobbet en del p sykehjem i livet mitt, ser jeg faktisk fram til det. Nr det gjelder valget, var jeg s heldig at jeg fikk valgnummer 178, noe som vil si at jeg omtrent mtte ta til takke med de plassene som var igjen etter at 177 andre mennesker hadde valgt hvor de vil vre og min store skrekk var havne p Rros eller et annet sted i ingenmannsland. Og det gr jo streng tatt ikke overens med at jeg skal begynne med ny utredning og psykologbehandling innen 3.januar! Til tross for at jeg var nesten sist, var det to plasser igjen i Trondheim da det var min tur. Dagen ble reddet!

N m jeg lese om urinveiene. Hei h og farvel.




Stikkord:

Senskader etter (p)sykdom

Jeg har ved flere anledninger (tror jeg) fortalt at jeg sitter igjen med senskader etter r med psykisk sykdom. Mange lurer kanskje p hva senskader er og jeg prvde finne relevant faktainformasjon p nettet, men det finnes omtrent ingen artikler som tar for seg senskader etter psykisk sykdom.

Kort fortalt er senskader noe som opptrer etter sykdom eller sykdomsbehandling, som for eksempel etter en operasjon. Personer som har diabetes kan slite med sr som ikke gror, f drlig syn og lignende - dette er skader som kommer p grunn av sykdommen. Den eneste definisjonen av senskader som jeg klarte finne er: "f.eks bivirkninger av kreftbehandling som kommer mneder eller r etter at behandlingen er avsluttet. Bivirkningene inkluderer fysiske og psykiske problemer eller andre kreftformer."

Jeg skal ikke skrive om kreft eller det ha kreft. Det har jeg aldri hatt. Googler man "senskader" dukker det opp ulike tekster som forteller at man kan f senskader etter mobbing, bilulykker, seksuelle overgrep, sykdommer og andre ting. I mange av tilfellene handler senskadene om det fpsykiske problemer som en bivirkning for det man er utsatt for eller fysiske plager. Men det str ingenting om f senskader etter psykiske sykdommer. Likevel vil jeg tro at det ikke er unormalt. Det er nok ikke snn at jeg er den eneste som har oppdaget at noe har dukket opp i ettertid.

For forklare hva jeg mener, m jeg ogs fortelle bittelitt av historien min. Jenta p bildet over er omtrent fire r gammel og denne jenta, den er meg. Helt siden jeg var liten var jeg et svrt aktiv og kreativt barn med utallige baller i lufta. Jeg drev med flerfoldige prosjekter, idretter og lignende - og jeg dyrket interessene mine. Jeg var veldig sosial, elsket tilbringe tid sammen med mennesker og vre alene var det verste jeg visste. Allikevel kjedet jeg med aldri, fordi det var alltid noe holde p med.

Ting ballet litt p seg fra jeg var rundt 6 r gammel, men problemene mine ble ikke virkelig omfattende fr jeg var tretten. I en alder av 13 r hadde jeg s store problemer at jeg burde vrt en del av spesialisthelsetjenesten (neste r har jeg 10 rsjubileum!) Det er uansett ikke s veldig relevant. For gjre en lang historie litt kortere: gjennom ungdomsskolen var jeg ekstremt aktiv. Jeg drev med ridning, spilte basket p to ulike lag, var baskettrener, deltok p turneringer her og der, jeg var basketdommer, jeg var med i elevrdet (ja, det var faktisk noe gjre i dette elevrdet) - og jeg srget for at det ble rbok, at operasjon dagsverk fungerte og satte i gang et oppussingsprosjekt. Jeg var aldri hjemme, sov i underkant av fem timer hver natt, var alltid der da noe skjedde og jeg klarte ogs balansere livet med aktiviteter, det vre sosial og ikke minst: gjre det bra p skolen. Jeg leste bker, skrev rten dikt og tekster, jeg "lrte" meg musikk og gudene m vite hva jeg drev med. I lpet av tre r p ungdomsskolen hadde jeg i underkant av 10 dager fravr. Dette er totalsummen etter tre r. Midt oppe i alt dette var jeg ogs syk. I flelsene mine.

Snn er det ikke lengre. Jeg er samme person som jeg var for 10, 9, 8 og 7 r siden. Forskjellen er at jeg har blitt eldre, mer moden p alle omrder og at jeg har utviklet meg. Dette er helt normalt og et vanlig ledd innenfor utviklingen.Jeg er fortsatt et overengasjert menneske, men problemet er at jeg er et overskuddsmenneske uten overskudd.Etter nesten 10 r som relativt (p)syk eller spik spenna gren (nei, tuller bare - det er lov tulle med snt) og nrmere 16 r der jeg har slitt med et eller annet, har lufta rett og slett gtt ut av ballongen. Spiseforstyrrelser, depresjoner, angst og alt mulig annet tull har tret p kroppen min.Det gjr av og til vondt tenke tilbake. For jeg kan egentlig ikke helt forst hva som skjedde med "hun der som drev med alt". Hun finnes ikke mer. Jeg har ikke peiling p hvor mange ganger jeg har sagt at jeg er lat til en behandler eller til foreldrene mine. Jada, jeg er faktisk LAT - men nr jeg sier at jeg er "lat", s mener jeg rett og slett at jeg ikke klarer gjre alt jeg en gang gjorde.For det gjr jeg ikke.

Jeg har senskader. Disse er fysiske, ikke psykiske (jada, jeg er mer srbar og alt det der). Jeg blir fryktelig fort sliten. Etter fire - tte timer p skolen er jeg helt ferdig og kan ikke gjre annet enn dra hjem legge meg. Jeg klarer bare vre i enorme folkemengder i noen f timer, for det sliter meg fullstendig ut. dra til byen p en lrdag eller ta en stappfull buss er et mareritt. Hvis jeg tilbringer to timer p et kjpesenter en lrdags formiddag har jeg s store smerter i kroppen at jeg ikke vet hvordan jeg skal f dem bort. Jeg klarer ikke g p skole, jobbe og vre sosial p samme tid. Det er umulig fordi kroppen sier stopp. Det er veldig vanskelig for meg drive med et fulltidsstudie og jobbe ved siden av. Jeg gjorde det i fjor og jeg har jobbet litt med mental helse i hst. Dessverre sa immunforsvaret og kroppen min stopp, og ga meg bde betennelse i hyre arm, enorme muskelsmerter og influensa. Jeg mtte trappe ned.

Jeg sliter med migrene i perioder, jeg har en kropp som blir vond og vanskelig etter s og s lang tid og i blant er det s mange knuter i ryggen, skulderbladene og nakken at jeg har mest lyst til grine. Jeg sover i snitt 10 - 11 timer i dgnet og det sier seg selv at det ikke blir tid til gjre s veldig mye annet. De siste rene jeg har gtt p skole, har jeg hatt mellom 20 - 40 fravrsdager i ret. Det er fryktelig mye, men heldigvis har jeg hatt lrere som har forstelse og behandlere som har forklart situasjonen for dem.

Det er vanskelig. Det er vanskelig sjonglere og finne en balansegang, fordi det hele tiden er s mye jeg vil og fordi jeg er ndt til lytte til kroppens signaler, noe som har vrt et fremmedord for meg. Men jeg ver meg og jeg prver meg fram. Det er mye tenke p for f det til g rundt, og jeg hper at jeg etter hvert blir bedre til det og at jeg ikke trenger tenke s mye for f det til.

Stikkord:

8036 dager.

I flge facebook fyller jeg 102 r i dag - og jeg har ftt mange hilsninger der folk forteller meg at jeg holder meg godt. Til vre 102 r alts - og det m jeg nesten si meg enig i. Men neste r skal jeg nske jeg en rullator. Tidligere har jeg alltid skrevet innlegg om hvor overraskende det er ha bursdag fordi jeg, som 17 ring, ikke forventet at jeg skulle bli s veldig gammel. Samtidig har jeg ogs nesten alltid oppsummert en brkdel av historien min, men ikke i r. I r orker jeg ikke det.

I 8036 dager (rimelig nyaktig, skuddrene er tatt med) har jeg eksistert utenfor mammas mage. 8030 dager tilsvarer tjueto r. I lpet av de tjueto rene har det vrt seks skuddr. Verken tjueto r eller 8030 dager er noe skryte av. Siden jeg ble fdt har det gtt ca694310400 sekunder,Ca. 11571840 minutter og 1148 uker. Hjertet mitt har sltt rundt 810 millioner slag. I et helt livsperspektiv er det kanskje ikke s mye, men jeg er fornyd. Ikke mettet, men fornyd. Det er to ulike ting.

Dessuten er jeg veldig takknemlig. Takknemlig for alle menneskene jeg har i livet mitt som har husket p meg og som har gratulert meg med dagen. For at jeg kan gi blaffen i all feiring, sitte i nattbuksa og spise smgodt - og vre fornyd med det og. Og jeg er litt glad, litt glad for at jeg har hatt det s vanskelig som jeg har hatt det; det har nemlig lrt meg se skjnnheten i de rareste ting og vre tilfreds med akkurat passe.

Tusen takk! N gr jeg for fylle tjuetre!

Dagens flotteste bursdagshilsen:




veslemy




Stikkord:

torsdag i barteby

Frst av alt: tusen, tusen millioner takk for alle de hyggelig tilbakemeldingene p forrige innlegg. Det gleder meg veldig og dere er en herlig gjeng med flotte mennesker! Det er godt kunne skrive noe som er ganske personlig (som avdekker en del av historien) og f s mye fint i retur. Dere er flotte! Siden denne bloggen er litt mer om vr og vind - og jeg har mange fra skolen min p lista mi p facebook er det litt skummelt avdekke personlige historier. Ikke fordi jeg er redd for bli dmt (neida, jeg har jo blogget pent i mange r), men allikevel er det skummelt. Da jeg begynte p folkehskolen fjernet jeg bloggen min fra facebook snn at "ingen" visste at jeg blogget - i alle fall ingen andre enn de nrmeste. rsak: nr man har en spiseforstyrrelse og folk fr vite om det, ser de med en gang p deg med andre yne.

Men n er jeg ikke syk mer. I alle fall ikke p samme mte.

Uansett: Har dere sprsml som dere vil ha svar p, er det bare sprre i kommentarfeltet og s svarer jeg dem etter hvert.

I gr var jeg hos legen og sammen med henne har jeg kommet fram til at jeg bare skal ta en eksamen fr jul; mikrobiologi. Det ble litt i meste laget for meg med to eksamener og voldsomt tankekjr, s jeg har bestemt meg for at anatomien fr st p vent til etter nyttr. Ellers kan jeg jo fortelle at legen min ba meg legge om kostholdet (hun mente forstelig nok at potetgull ikke var srlig til middag) og at det ville vre bra for meg begynne trene igjen. Heldigvis har jeg forsttt et og annet selv, og de siste to ukene har jeg blitt ganske flink til ta p meg joggeskoene. I denne farta lper jeg nok en hel kilometer uten d fr jeg vet ordet av det!

Ja, hun sa faktisk det. rsak: jeg er trtt, jeg sover 12 timer i dgnet omtrent, har null overskudd og klarer egentlig veldig lite. S kostholdomlegging og fysisk aktivitet handler ikke om den forferdelige perfeksjonen som jeg som sagt viser fingeren til - men for fungere bedre og for f en balanse i hverdagen.Etter legetimen satte jeg meg p en benk, spiste sjokolade, drakk brus og tenkte over saken mens jeg ventet p Susann (hender jeg finner ut at jeg skal vre sosial og.)Jeg fant ut at legen min har rett. De strste problemene med kostholdomlegging og fysisk aktivitet nr man har hatt anoreksi er to ting: 1.man m vre veldig forsiktig og passe seg for tullete tanker som kan fly av sted og ta en med p en lang reise tilbake til langtvekkistan og 2.nr man har hatt anoreksi og vennene ens (mine) + familie vet dette, blir de alltid ekstra ppasselig nr det gjelder mat og trening. MEN for min del er det viktig at folk forstr at det gr fint an trene selv om man har hatt anoreksi. At jeg plutselig har bestemt meg for prve lpe, betyr ikke at jeg begynner med anorektiske joggeturer. Det er ikke snn at siden jeg har vrt syk, kan jeg aldri trene igjen i hele mitt liv.

Det er derimot tre ting jeg ikke kan gjre fr om minst 6 r og kanskje aldri noen sinne: 1.telle kalorier, 2.ordne mat i kategorier og 3.slanke meg (med mindre det er fare for liv og helse).

Hvis dere tror at legen min ba meg om endre litt p livsstilen min fordi hun mener at jeg trenger slanke meg, s m jeg avkrefte det med det samme. Det var ikke tanken i det hele tatt og det var heller ikke det som l bak ordene hennes - takk gud for at jeg er s frisk at jeg skjnner det! Det har seg snn at den fysiske og den psykiske helsa henger sammen, og siden jeg dessverre har ftt seinskader (skader som kommer etter sykdom) p grunn av r med mental galskap (hehehe) er jeg ndt til tenke p hvordan jeg lever. Jeg har faktisk ikke noe valg. Joda, man har alltid et valg, men hvis jeg har planer om fungere i hverdagen med studier, jobb osv i framtiden, m jeg ta noen grep. Og er det noe jeg vil, s er det leve helt normalt med all min bagasje og med noen forhndsregler.

Snn er det.

N skal jeg lese til eksamen og p lrdag har jeg bursdag!

Stikkord:

Livet uten Elefantstemmen

Jeg lovde og jeg holder det jeg lover. Linn(en leser) spurte meg disse sprsmlene for en stund siden: "Kan jeg sprre om du liker/er glad i kroppen din n? Hvordan takler du "bo" i den etter anoreksien? Har du fr og etter-bilder?" Jeg synes at sprsmlene var s fine at selv om dette ikke er en sykdomsblogg som kun handler om hvordan det er ha det kjipt, fortjener sprsmlene et helt eget innlegg. Det er nok flere enn Linn som undrer. Og til dere som ikke har lest bloggen min tidligere og kanskje lurer p hva denne Elefantstemmen er, s er det min betegnelse p anoreksien.

Liker jeg kroppen min n? Hvordan takler jeg bo i den etter anoreksien? Takler jeg det?

Historien er lang. Jeg kunne skrevet sider opp og sider ned om hvordan det var i begynnelsen, om forskjellen mellom en djevelsk rask vektoppgang i forhold til en som er sakte og kontrollert, jeg kunne skrevet om overspising og forvrengt kroppsbilde - men det var ikke sprsmlet.

Helt rlig, tror jeg ikke det er noen mennesker som er 100% fornyd med kroppen sin til en hver tid. Noen mennesker er mer ukomfortable med seg selv, enkelte har flere og strre komplekser enn andre mennesker og vi formes alle av et ekstremt latterlig og hplst mediebilde. Et media som retusjerer supermodellenes cellulitter, som tar bort kviser, reknuter, arr og s videre. Det er ikke rart vi blir helt rare i hodet og fr et fordreid bilde over hvordan vi ser ut. Spesielt nr vi sammenligner oss med alt tullet vi blir bombadert med til enhver tid. Det fr veldig mange til tro at det er snn man skal se ut.

Jeg kan avkrefte det med det samme: det er ikke snn man skal se ut. Det finnes ikke noe fasitsvar p kroppsfasong eller ansiktsform eller nese eller leppestrrelse. Det gjr faktisk ikke det. Hvis man googler "kropp" eller "body" kommer det ikke opp en kort, oversiktlig definisjon i Store Norske Leksikon som informerer at "kropp er kvinnelig, 175 hy, lange bein, strrelse 34, smal midje, ingen kviser, ingen cellulitter og glad til en hver tid." Den definisjonen har jeg fortsatt til gode lese og hvis jeg leser den, kommer jeg til sende et langt og illsint brev til vedkommet som har forfattet teksten.

Helt siden jeg var ei lita jente, har jeg vrt ukomfortabel med meg selv. Det var ikke fordi jeg var det i utgangspunktet, men fordi mennesker rundt meg gjorde meg klar over at jeg var snn eller slik og at dette og det ikke var helt likt som henne eller hun. Jeg var alltid, alltid oppmerksom p hvordan jeg s ut. Jo eldre jeg ble, desto mer oppmerksom p det ble jeg ogs. P barneskolen hadde vi ei mattelekse som handlet om vekt med og uten uteklr, og jentene snakket ofte om hva de veide og i svmmegarderoben var det om gjre kunne trekke magen s langt inn som over hodet mulig, slik at man kunne se hjertet dunke under ribbeina. Dette er det jeg har vokst opp med. Kropp. Fokus p vekt, p klr, at det ikke var okei med kjeledress nr man var 10 r gammel, for da skulle man vre voksen og ha kjrester (gud forby!), at det ikke var smart spise tre sjokoladekakestykker i bursdagen og hvis mammaen til bursdagsbarnet kommenterte: "Du er jammen glad i sjokoladekake!" Da burde du helst g i skammekroken eller se deg i speilet og ta et par runder med deg selv for finne ut hvordan du kunne forbedre deg.

Med andre ord: mitt utgangspunkt for like meg selv har ikke akkurat vrt det beste. Som et srbart barn med en overaktiv hjerne, med ADHD-tendenser, en intens frykt for ikke bli likt og i verste fall: bli forlatt, var ikke miljet rundt meg spesielt fruktbart eller oppbyggende for en god selvflelse. Dette bar jeg med meg da jeg ble tenring og forsto at det var mulig slanke seg. Og det var kanskje ogs utgangspunktet for at jeg fikk det verste synet p hvordan jeg s ut. Jeg var ikke akkurat den steste jenta i klassen da jeg var ni r, men siden jeg hadde skylapper framfor ynene, klarte jeg heller aldri se at jeg holdt p bli en ganske ok utgave av et ungt kvinnelig eksemplar som tenring. Da jeg fikk anoreksi, ble dette flotte synet jeg hadde p meg selv ikke akkurat forbedret. Snarere tvert i mot.

Mellom her og der er en evinnelig lang historie som jeg ikke orker fortelle n, da blir dette innlegget alt for langt.

Her er et fint bilde av meg med anoreksi (det er jeg som sitter p den rosa kofferten):

Her er et fint bilde av meg uten anoreksi:

Neida, herregud. Dere skal f et finere bilde for en gangs skyld

Hret er bare juks.

Uansett. Fr og etter.

Saken er uansett den at JEG mtte gjennom tre puberteter (bokstavelig talt), anoreksi i alle former og fasonger og en runde med den strste spiseforstyrrelsen av alle: overspising - og da snakker vi om nesten 21 r p jorda - fr jeg lrte meg at JEG er OKEI. P ORDENTLIG. Og jeg tror at den eneste grunnen til at jeg har et s bra forhold til meg selv og kroppen min som det jeg har i dag, er fordi jeg har vrt gjennom r med personlig helvete. Jeg mtte lre meg ikke bry meg. Jeg mtte lre meg at jeg faktisk er den eneste personen i hele verden som har rett til bestemme over meg selv. At ingen andre mennesker har noe de skulle sagt nr det gjelder MIN kropp, MITT hr og mten jeg sminker meg p. Nr det gjelder dette med kroppen, har det vrt litt vanskelig siden jeg har gjort meg selv til en offentlig person og i en periode fikk jeg endel kommentarer om for eksempel, knrne mine. Men hjelpe meg vel, hvem i guds navn bryr seg om hvordan knrne mine ser ut?

Jeg mtte ogs lre meg forst at det er jeg som har verst syn p hele individet Annika. Inger sa en gang til meg: "ingen fr si stygge ting til bestevenninna mi, og det inkluderer deg og, Annika!" Vi er vr egen verste fiende. Den eneste fienden jeg har hatt i livet mitt er, nettopp, meg. Og hjelpe meg vel s slem jeg var mot meg! Tenk behandle den viktigste personen i livet sitt som dritt. Man er nemlig den viktigste personen i ens eget liv. Klarer man ikke ta vare p seg selv, er det omtrent umulig ta vare p noen andre. Det er veldig, veldig vanskelig elske noen hvis man ikke elsker seg selv.

Jeg hylte og grt og smelte med drer, nektet g ut, stirret i speilet til jeg ble trr p ynene - til jeg til slutt ikke hadde noe annet valg enn akseptere. Akseptere at dette er meg. Dette er den jeg er. Mtte media ryke og reise. Ja, jeg har cellulitter p lrene. P rumpa. Jeg har det, de er der og jeg ser dem nesten ikke. Jeg glemmer at de eksisterer, men de er der. Flott, personen som fr se disse merkene er heldig, for herregud, vedkommet fr jo se hele kroppen min, og den er jo i og for seg rimelig fantastisk. Arr har jeg og. Jeg har mer arr enn folk flest fordi, jeg, trommevirvel, har vrt selvskader. Ja vel, og s da? Hvorfor skulle det bety noe som helst? Arrene mine definerer ikke meg som person. Jeg har kviser, de dukker opp p upassende tidspunkt og hudormer som jeg irriterer meg grnn over. Jeg har drlige hrdager, er bl under ynene, kunne sikkert hatt mer markert mage, mer veltrent rumpe og ditt og datt. Det er dager der jeg blir drittlei av snn som jeg ser ut og det er dager der jeg ofte vil forandre noe. Jeg kan sikkert slutte bite negler snn at de er velstelt til en hver tid, jeg kan sikkert bruke tusenvis av kroner p hudpleie og jeg kan helt klart bli flinkere til fjerne sminken fr jeg legger meg.

Men jeg har ingen konkrete komplekser lengre. Hvorfor ikke? Nei, si det. Fordi jeg begynte gi blaffen. Jeg liker se bra ut, jeg elsker pynte meg - men jeg gir fortsatt blaffen. Cellulitter forsvinner ikke. Jeg blir ikke hyere og jeg er ikke skapt for vre radmager. Vekta mi har hatt en differanse p 30 kilo - og jeg har aldri hatt det bedre med meg selv enn det jeg har det n. Aldri. Jeg kan verken endre ansiktsformen, kroppsfasongen, lengden p fttene eller armene eller gjre hoftebeina smalere. S da er det ikke noe annet gjre enn ve og ve og ve til man en vakker dag (og den er faktisk vakker) innser at kroppen er en del av den man er og at det er umulig leve uten den. ve og akseptere til man en vakker dag innser at man er ok.

Og jeg er ok. Jeg er mer enn ok. Jeg er glad i kroppen min med alle dens skavanker og forbedringspotensiale. Media m gjerne mene at jeg br drikke alger til kvelds og spise r kakao til frokost, lpe tjue mil i uka, lre meg ta ordentlige armhevinger, spise mindre sjokolade og helst drikke et glass vin i ret. For all del. Media m ogs gjerne fortelle meg at rdt hr er i vinden i hst mens til vren er det blondt hr, og at det er sosialt selvmord g med ryggsekk (det var det ei som gr p BI som sa). Det er ytringsfrihet. Men det er mitt valg om jeg vil bry meg om det eller ikke. Og jeg velger, jeg velger vise fingeren til det som skal vre s perfekt til en hver tid og heller minne meg selv p at jeg lever bare en gang, og denne ene gangen har jeg ikke tenkt til kaste bort p tenke om jeg er tynn nok eller fin nok til en hver tid. Jeg vil heller bruke dagene mine til le, til lre, til mte nye mennesker, til lese fantastiske bker, til hjelpe gamle damer over veien, grte nr jeg har sltt meg, vre frustrert over eksamen som nrmer seg med stormskritt, se jentefilmer sammen med venninnene mine, vre forelska, dra p fest, reise til fantastiske steder og vre irritert over enorme folkemengder p lrdager. Jeg vil bruke dagene mine til vre rar, til snakke med hunder jeg mter, til danse, til alt jeg har lyst til. Heller det enn tenke p cellulitter og de forbanna kaloriene og f drlig samvittighet for at jeg har glemt algedrikken min eller ikke.

Med andre ord: jeg takler helt fint leve med kroppen min etter anoreksien. Det som er forandret er mest av alt er at jeg har valgt bort kaloriene, salatbladene og overtreningen og heller tatt i mot livet med pne armer.

Stikkord:

sl et slag for seg selv

10.oktober - verdensdagen for psykisk helse. Egentlig fler jeg at jeg burde vrt der ute sammen med aktivister og engasjerte sjeler, sttt p stand og informert samfunnet om hva psykisk helse er og hvor viktig det er at man tar vare p seg selv fr man hjelper andre.

Men jeg kan ikke.

Frken glad-og-positiv har tatt springfart og lpt p veggen. S i stedet for sl et slag for samfunnet og penhet, har jeg vrt ndt til ta tak i min egen psykiske helse. Det er en grense for alt - og nr motlsheten overmanner deg, nr trene triller uavhengig om noe har skjedd eller ikke, nr senga er tryggere enn sofaen, nr tv-serier blir brukt som en mestringsstrategi, da er det p tide gjre noe. Det er tft bye seg i stvet og innrmme sine egne svakheter for seg selv. Av og til m man gjre det. Og selv om jeg foretrekker vre sterk hele tiden, m jeg noen ganger hre p min mors rd. Dessuten m man vre sterk for innrmme at man er svak.

Jeg er tff og sterk. Det er jeg. Modig er jeg og. Modig fordi jeg ringte legen i dag og sa at det hastet til resepsjonsdama, modig fordi jeg kjenner etter, modig fordi jeg velger st i det. Jeg er modig.

Stikkord:

leve under fattigdomsgrensa

Jeg er til en viss grad politisk aktiv. Og med en viss grad mener jeg at NEI - jeg er ikke med i noe parti, men jeg har fryktelig mange meninger om veldig mange ting og jeg vet hvordan jeg gjerne vil ha det. Det er fryktelig mange ting som kunne vrt bedre, og en av disse tingene er helt klart studiesttten. Fr jeg ble student har jeg hrt mye rart om hvordan det er leve p stipend og ln, og det viste seg det at historiene forteller sannheten.

Alle som flger med i nyhetene eller p nettaviser vet at boligprisene har kt kollosalt. Vi vet at matprisene, bensinprisene og prisene p kollektivtransport gr i en kurve: oppover. Med ei relativt snever lnnskning innenfor de fleste yrkesgrupper (allikevel ei lnnskning), beveger prisene p de tingene vi bruker og forbruker i samme retning. Det meste gr oppover - bortsett fra en ting: studiesttten. Et par kjappe tastetrykk i google p ordet "studiesttte" bringer fram flerfoldige artikler. Studenttorget kan for eksempel fortelle at studiesttten er p sitt laveste niv siden 1975! Med andre ord: vi som studenter har ikke hatt s lite rutte med p 37 r. "bare" vre student, noe som er en fulltidsjobb i seg selv, er umulig med mindre man har foreldre som kan bidra konomisk eller har spart opp enorme summer fra man var liten. Det har de frreste.

Et fulltidsstudie krever i snitt mellom 35 - 40 timer arbeid i uka. Det er omtrent like mange timer som gjennomsnittsmennesket tilbringer p jobb. Et flertall av studentene i landet vrt jobber deltid ved siden av - alt fra 7 til x-antall timer i uka. S kan man jo regne p det, da. La oss si at du studerer 40 timer totalt med lesing, forelesninger, oppgaveskriving og gruppearbeid, og jobber 20 timer i uka i en matbutikk. Det er 60 timer per uke det. Uten f overtidsbetalt. I tillegg forventes det at man skal delta p frivillige aktiviteter, bidra sosialt, vre med i linjeforeninger og lignende som ser bra ut p CV'en for en framtidig jobb. Jeg lurer p hvordan man skal f det til g opp.

La oss kalle dette "normalen". Normalen. Med det mener jeg friske, sunne og oppegende ungdom og unge voksne som har overskudd og er ressurssterke. Personer som ikke har ekstra utgifter i forhold til egen helse, helseutgifter og lignende - og som har kapasitet til jobbe litt ekstra, men som kanskje aller helst skulle hatt mer tid til studiene. Personer som klarer sjonglere arbeid, studier og fritid. Dette er det en del av. Men s er det ogs mange mennesker som er snn som meg. Og med mennesker som meg, mener jeg mennesker med bagasje. Syke p en eller annen mte, mennesker som er under bedring eller som har seinskader av tidligere sykdommer. Dette kan vre psykisk eller fysisk. Jeg tilhrer den gruppa med "svake mennesker. Misforst meg rett: vi er ikke svake, men vi har begrensninger og disse begrensningene gjr at det er helt umulig ta et fulltidsstudie i tillegg til ha en jobb ved siden av.

Vi har nok med komme oss gjennom pensum fordi vi har begrensninger. Med mine seinskader av r med psykisk sykdom (tretthet, nedsatt immunforsvar, muskelsmerter, migrene, tler mindre) er det helt umulig for meg vre i arbeid 60 timer i uka. Til og med 40 timer er litt i meste laget. Jeg er ikke viljeveik. Det er ikke det det gr p. Jeg har masse vilje, men jeg har en kropp og en psyke som sier stopp. Jeg har ikke muligheten til lpe fra det ene til det andre. Etter tte timer p skolen er jeg s sliten at jeg ikke klarer holde ynene oppe - og det er bare en ting for meg gjre: dra hjem, sove et par timer og gjre det beste ut av kvelden. Jeg vet at jeg er i stand til jobbe 100% nr den tida kommer - men jeg klarer ikke sjonglere mellom alt for mange ting p en gang. Det er umulig, det er stressfaktor og det gjr ogs at jeg blir srbar for at sykdom blusser opp igjen.

Jeg representerer ei gruppe mennesker som generelt sett vil ha ekstremt drlig rd og som definitivt lever under fattigdomsgrensa deler eller hele studiet sitt. Med ei studiesttte p 7000 kr i mneden, ei husleie mellom 3000 - 6000 kroner, transportutgifter og andre boligutgifter er det ikke enkelt f ting til g rundt. I tillegg har jeg og drssevis av andre ekstra utgifter. Vi har dyre medisiner som m betales en gang i mneden eller hver tredje mned, vi har legeutgifter, vi har tannlegeutgifter (som alle andre), fysioterapiutgifter og psykologutgifter. Dette dekkes av frikortet, men det er faktisk slik at man m opp i et belp p tilnrmet 2000 kr for f frikortet i hnda. Og for en person som har minimalt rutte med i utgangspunktet, er 2000 kr en formue. Mange har ogs andre utgifter som verken dekkes av frikortet eller det offentlige - og man kan jo tenke seg hvordan dette utarter seg.

S vidt jeg vet er konomi en viktig faktor nr det gjelder ha god livskvalitet.

Uansett om du er student eller ikke, hper jeg at du tar deg tid til signere denne(ja, det er en link, trykk!) underskelsen. Det tar deg maks et par minutter. Hjelp studentene med gjre framtiden enklere for framtidige studenter.

Stikkord:

monday morning blues

Innlegget om leve uten spiseforstyrrelsen lar fortsatt vente p seg. Siden fredag har jeg vrt opptatt med leve (det er jeg som regel alltid) - Merete (ei av mine beste venninner) har kommet fra Troms til Trondheim for beske meg, og det har vrt veldig hyggelig til tross for at det har vrt mye snrr, hosting og nesespray.

I gr tok vi med oss Laffen (husvertens barnebarn fant p navnet), naboens nydelige labradorvalp, 10 uker, p en bitteliten spasertur i nabolaget. Laffen er forresten min nyeste og ferskeste forelskelse. Han har de fineste valpeynene i hele verden og han er konstant glad og lykkelig. Jeg blir i godt humr av se p den spinnville lille kroppen som anser hver tissetur som en oppdagelsesferd.

Det er alltid kjempespennende dra i lenka til halsbndet.


Hjerteknuser, hjerteknuser


SMASK



Fin?!

Mandag, klar for ny uke, tre uker igjen til eksamen og ellers er alt flott. Sto opp ekstremt tidlig for flge Merete til flybussen, og endelig ser det ut til at jeg klarer komme meg p dagens frste forelesning. Fordi jeg har et ekstremt behov for svn og fordi jeg alltid blir ekstra motls p kvelden, er det fryktelig vanskelig for meg st opp til normal tid. Men n er jeg oppe. Og jeg er klar.


Stikkord:

04.10.2012

weheartit

Hvis dere lurer p hvordan det gikk p Nidaros DPS, s kan jeg herved fortelle at det gikk fint. Til tross for at jeg ikke hadde sett gjennom powerpointen p ordentlig og egentlig ikke hadde vd p det jeg skulle presentere, klarte jeg det rimelig greit. En av mine gode egenskaper er at jeg kan ta ting p sparken - og jeg er ganske ok til snakke framfor relativt store forsamlinger. Faktisk s foretrekker jeg snakke framfor hundre mennesker i stedet for ti. Det handler noe om at det er enklere distansere seg nr det er mange enn nr det er f. Og s var det for s vidt greit f sett hvor Nidaros DPS ligger. Som jeg skrev i et innlegg for noen dager siden, har fastlegen min sendt henvisning til DPS'en og jeg skal, med andre ord, begynne g til psykolog igjen.

Ja, jeg har sluttet i behandling. Jeg sluttet i juli. Men nei, jeg ser ikke p det som et nederlag begynne i behandling igjen. Jeg gjr faktisk ikke det. Jeg er heller ikke veldig syk eller drlig, men jeg har tffe dager (akkurat som alle andre mennesker har, livet gr opp og ned, snn er det) og noen av disse dagene kan vre ekstra tffe fordi jeg har den historien som jeg har. Forskjellen p meg og noen som ikke sliter med depresjoner og lignende,er egentlig bare det at drlige dager kan utarte seg ulikt. Det som kan vre en trtt og elendig dag for enkelte, er ofte for meg s slitsom at jeg ikke ser noen annen utvei enn krype tilbake til soverommet mitt i kollektivet. Snn er det bare.

Ellers har jeg det ganske greit. Jeg trives i Trondheim, jeg har ftt venner her og til helga kommer Merete p besk. Det ser jeg veldig fram til! Men jeg er mye sliten og jeg sover i gjennomsnitt 11 timer i dgnet. Slik har det vrt i over et r. Jeg tler fryktelig lite og blir sliten av omtrent ingenting. Jeg er litt sjalu p mennesker som jobber og som har overskudd til gjre sosiale ting nr arbeidsdagen er ferdig eller de som gr p skole og klarer sjonglere det med en deltidsjobb vedsiden av, i tillegg til fritidsinteresser, sosiale aktiviteter og lignende. Det klarer ikke jeg. Og n som jeg ser at jeg egentlig burde ha ei inntekt for f alt til g rundt, m jeg faktisk vurdere si hei og hallo til NAV igjen. Men det er ingen nedtur. I stedet for fokusere p alt jeg ikke fr til, prver jeg konsentrere meg om det jeg faktisk klarer og det er ganske mange ting!

Stikkord:

Stand p Nidaros!

Jeg vet jeg lovde at jeg skulle skrive et innlegg om livet uten spiseforstyrrelsen og om forholdet mitt til meg selv i gr, men det ble dessverre ikke noe av det. Det kommer. Snart. I gr var jeg nemlig flink student p forelesninger og p lesesalen - jeg driver nemlig med eksamensforberedelser. Har frste eksamen om fire uker! Hej hvor det gr. Livet som student er annerledes og jeg tror at det som er mest utfordrende for meg, er at jeg, i hovedsak, styrer dagene mine selv. Det kan vre utfordrende nr det i blant er kjempevanskelig st opp.

Uansett.

I gr kveld var jeg og en av mine "medarbeidere" innom IKS kontoret i Trondheim. For dere som ikke vet hva IKS er, s str IKS for Interessegruppen for Kvinner med spiseforstyrrelser. Dette er en av de tingene jeg engasjerer meg i og Trondheim har et godt etablert lokallag med mange flotte frivllige jenter. Sjekk ut hjemmesida til IKS her.Det har seg nemlig slik at jeg skal holde stand p Nidaros DPS i dag sammen med ei av de andre jentene. S er du tilfeldigvis innom Nidaros DPS i dag mellom 14 - 1630, vil jeg anbefale deg stikke innom gymsalen! Det er flere ulike tilbud som blir presentert, og det holdes presentasjoner om de ulike mulighetene som finnes i Trondheim.

Stikkord:

Litt galgenhumor

I dag fikk jeg et litt fint sprsml - her p bloggen alts. Det handler om hvilket forhold jeg har til kroppen min n etter anoreksien og vet dere, det skal jeg skrive et eget innlegg om. I morgen. Frst skal jeg sove og dere kan kose dere med litt galgenhumor:

Til deg

Dette er en av mine absolutte favorittsanger (sammen med empty av Ray LaMontagne). Mange av tekstene til Bright Eyes er like kaotiske og rotete sammensatt, akkurat som hodet mitt, som tankene mine. Jeg elsker det. Den skjulte betydningen i tekstene, de vakre strofene - det er poesi.

S denne er til deg. Til deg som trenger finne noe - en ro kanskje, f satt ord p flelsene dine. Til deg som savner, til deg som ikke fr sove, til deg som elsker og til deg som er redd og alene. Og til deg som fler en kombinasjon av alt sammen p en gang. Den er ogs til deg, spesielt til deg, som har lovet meg s pent at du skal ta godt vare p hjertet mitt.

God natt, god oktober og god mandag.




Stikkord:

Siden sist 2

Jeg har ikke akkurat vrt ivrig p bloggfronten de siste to ukene, men herregud, det fr da vre grenser. Det er ikke snn at jeg har verdens mest spennende liv og det er begrenset hvor morsomt det er lese om de 11 timene som jeg ofte sover i dgnet.

Skal ikke late som om jeg har et spennende liv, for det har jeg ikke. Langt i fra. Det kan derimot vre ganske interessant til tider.

1. Torsdag var jeg hos nylegen min for frste gang. For ei dame! Hun var dansk (jeg hater dansk, jeg skjnner ingenting) - men hun snakket faktisk forstelig. Jeg snakket med henne i tjuefem minutter, og i lpet av de minuttene hadde vi lagd en plan for hsten. En slags plan for meg. "Du har ikke hatt oppflging p medisinene sier du p tre r? Du har hatt spiseforstyrrelser? Ja, greit. Hvordan gr det med spiseforstyrrelsen? Hvordan gr det med psyken? Hvordan gr det med svnen? Hvordan gr det med deg?"For det frste hrte hun hva jeg sa og hva jeg IKKE sa (det er minst like viktig) og for det andre har hun bein i nesa og fr jeg gikk ut dren hadde jeg to nye legetimer p hnda, en henvisning til psykolog og hva det enn mtte vre. "Du sier at du ikke alltid trenger psykolog og at du alltid har det bra nr du sitter p et legekontor. Javel, jeg sender henvisning uansett. Og fram til du fr en psykolog, skal du mte meg."

Nylegen min minner meg om den kloke dama i tredje etasje p Capio. Jeg er ikke syk, men det er okei ha noen snakke med, og i lpet av tiden p kontoret til nylegen opplevde jeg tre ting som er alfa omega for min del: forsttt, tatt serist og lyttet til.

2. Jeg er tilbake p skolen. Etter tre uker p farten, hjemme og s videre (mange dager uten undervisning) var jeg endelig tilbake p lesesalen. For noen fantastiske mennesker jeg studerer sammen med! Har tilbrakt nesten hele torsdagen p ferdighetslaben - et flott sted der vi ver oss p forskjellige ting. Dette er mitt glad-ansikt:

3. Jeg har lrt at jeg er alt for gammel til hardcore, lange netter. Fredag feiret jeg bursdagen til Kim og det var jo gy, men det ble litt sent og litt slitsomt. Dette er jger-ansiktet mitt:

For si det snn: lrdagen var helt amputert og delagt. Og av en eller annen grunn fant jeg ut at det var veldig lurt ta benkpress + armhevinger i bedugget tilstand - n har jeg verdens verste gangsperre og klarer s vidt peive med armene nr jeg snakker. I tillegg har jeg verdens tetteste nese, rennende yner og nyser som om jeg skulle bakt pepperkaker og ftt for mye pepper i luftveiene. Vel, vel. Det er hardt leve.



Stikkord:
hits